Jeg begynner å føle jeg driver med tomme løfter når det gjelder denne bloggen. Så nå er det ingen løfter lenger, nå er det innlegg når jeg finner det for godt.
Så denne gangen blir det litt graviditet:
I dag e er jeg halvveis i graviditeten.
Det har på en måte gått veldig fort, samtidig som jeg føler det er veldig lenge igjen.
Kvalmen er ikke så ille lenger og jeg begynner å kjenne at jeg får tilbake litt krefter i kroppen. Det meste jeg putter inn i munnen nå blir der, og det er et gått tegn.
Nå begynner det heldigvis å handle mer om den lille spira inne i magen. Fosteret begynner å høre og kommer til å begynne å sparke hardere nå de neste ukene. Både gynekologen og jordmora har sakt at den lille håpefulle sparket og sprellet usedvanelig mye. Det sa de både på 13 ukers ultralyd og på 15 ukers ultralyd.
Jeg har vært på to ultralyder uten Kjetil. Så på onsdag var det endelig tid for ultralyden man får mellom uke 17-19 og da skulle far være med og den kommene Mormor.
For de som kjenner Kjetil så veit de at han er veldig opptatt av duppe ditter osv, så når ultralyd bilde kom opp på skjermen var Kjetil mest opptatt av alle tallene rundt bilde. Alle målene som maskinen regnet ut var også litt mer fasinerende enn selve ungen. Det henger også selvfølgelig sammen med at far var opptatt at ungen vokste riktig og om det var en stor eller liten unge. Det er også viktig for den vordene far å ha orden på hva som er normalt og at ungen har fått den næringen den skal ha. Det er omsorg!
Gynekologen fant et ganske bra bilde av ansiktet til den lille spira. Så kikket hun på Kjetil og den kommene Mormor og sa: er det ikke vakkert?
Svaret til den vordene faren var ganske klart.
Pappaen sa: det der er jo et ansikt bare en mor kan elske!
Mamma måtte holde seg for munnen for ikke å le, men jeg hørte at hun ikke klarte å svelge latteren helt. Men det var jo en typisk kommentar fra Lorang det, så da ble liksom ultralyden en typisk Monica og Kjetil Navestad ultralyd.
Når vi var på ultralyden trodde gynekologen hun så ei lita snelle i mammas mage, så nå har far begynt å tenke på navn, nå som Tor Helge sannsynligvis ikke er et alternativ lenger…
Over til noe annet.
I går var jeg i Oslo og traff Lisa blant annet. Det var sååå hyggelig. Er så stolt av Lisa, som er ferdig med eksamen og har nå hovedoppgaven sin igjen og jobbtilbudene strømmer inn. Vi fikk spist middag og skravlet. Hilde kom også og spiste med oss. Så da fikk jeg en liten oppdatering om hvordan det gikk med henne og hennes voksende mage.
Etter å ha ligget på sofaen og i sengen i 18 uker er kroppen min blitt ganske svak, så etter å ha labbet rundt i Oslos gater var jeg ganske sliten og støl i beina mine.
