Den skumle tre måneders kontrollen.

Så var dagen der…


Den dagen som jeg hadde gruet meg til flere måneder. Jeg sto opp den morgenen med nervene på utsiden av kroppen og håpet på det sterkeste at jeg hadde gått ned rundt 20% av overvekten, men jeg hadde en dårlig følelse og hadde mest lyst til å ikke komme. Men jeg ville gjerne møte hun som jeg lå på rom med når jeg opererte, så jeg fattet friskt mot og fikk slept kroppen min til kontroll.
Satt å ventet i 15 min å der og da føltes det ut som de lengste minuttene i mitt liv. Men jeg kom til slutt inn og ernæringsfysiologen lurte på hvordan det gikk. Jeg fortalte som sant var at jeg slet med å få i meg nok mat, og på tross av det følte jeg at vekten ikke gikk så mye ned som den burde.

Alvorets tid var kommet og jeg skulle ”klatre” opp på vekta.

Dama sa: oj da!

Jeg tenkte: typisk!

Dama sa: du har jo gått ned 47,8% av overvekten!

Jeg sa: hæ?

Dama sa: gratulerer!!!

Jeg svevet på en sky å var så utrolig lettet. Da var ikke operasonen bortkastet!

Resten av tre måneders kurset var supert og jeg skjønte at vi alle har så ulike erfaringer og tanker rundt å ha tatt denne operasonen...

De tre første månedene

Det er 11.februar og det er tidlig på morgenen. Jeg og mannen min satte oss i bilen for å kjøre til Oslo. Vi sa ikke så mye på veien inn, men turen gikk overraskende fort allikevel. Jeg var den siste som skulle operere av 4 den dagen. Så kom alvorets time og jeg ble trillet inn på operasjonsstuen. Narkosen ble satt og da var det ingen vei tilbake.


Når jeg våknet opp fra narkosen satt mannen min ved siden av meg. Det første han spurte om var hvordan jeg følte meg. Det første jeg tenkte var: hva har du gjort Monica? Jeg hadde vondt og det var ikke særlig behagelig. Mannen min dro og jeg ble trillet inn på det rommet jeg skulle ligge på. Der traff jeg en hyggelig jente som jeg har hatt masse kontakt med i etterkant. Etter 4 timer var jeg oppe på beina og kunne gå litt i gangene, men det var jo begrenset hvor mye jeg klarte. Det er selvfølgelig forskjellig fra person til person, men jeg var ganske utslitt av narkosen og andre smertelindringer de ga meg. Det at jeg bare skulle drikke var ikke noe problem, for jeg orket ikke tanken på å drikke eller spise noe som helst.

De dagene på sykehuset gikk ganske fort og jeg ble tatt så innmari godt vare på.

Jeg gledet meg uansett til å komme hjem, og mamma og pappa kom for å hjelpe meg. Men de første 2 døgnene etter at jeg hadde kommet hjem lå jeg bare.



Jeg følte at de første ukene med spesial kost gikk veldig sent, og at jeg aldri skulle komme i mål. Det var vanskelig å drikke og spise de mengdene jeg skulle.
                            Etter en måned

Så startet ukene med vanelig kost. Det var litt som å lære å spise på nytt. Jeg spiste for fort og fikk vondt i magen, jeg drakk for fort etter jeg hadde spist og ”skyllet” hele systemet. Det var veldig rart, for veldig mange sa at jeg raste ned i vekt, og jeg så jo det på vekta at den minsket for vær dag som gikk, men jeg syntes det gikk sent. Gruet meg til 3 måneders kontrollen og var sikker på at vekttapet var for lite.

                            Etter to måneder

Hadde mange tanker rundt det kroppen gikk igjennom og hodet mitt lå langt foran kroppen sin fart. Følte det var en mislykket operasjon og at jeg hadde kastet meg ut i dette uten at det gav resultater. Jeg var så ekstremt utålmodig og skuffet. Men det nærmet seg med stormskritt 3 måneders kontroll og jeg fattet nytt mot, og kjempet for å få en operasjon jeg trodde var mislykket til å bli en suksess…

 

Etter tre måneder

Informasjon om Gastric Bypass

Trykk på : Informasjon om Gastric Bypass

Før bilde!!!

Det de fleste er opptatt av er vel før og etter bilde, så da starter jeg denne bloggen med et før bilde...

Diamanten

Jeg syntes denne sangen er så fin...

Stor jente

Sara har blitt så stor jente,så da er tiden inne for litt skryte bilder