Wow det har gått 2 år!!!

Det har gått 2 år.
2 HELE år. Det er jo helt uvirkelig.
Februar 2008 tok jeg en Gatric Bypass (slankeoperasjon) og mye har skjedd siden den tid.
Jeg tenkte jeg skulle oppsummere disse to årene rundt denne operasjonen.

Det hele startet med at vi var i Oslo på fertelitetklinikken på Aleris sykehus. Vær gang vi gikk opp trappene gikk vi forbi overvektsklinikken. Etter et mislykket forsøk med sprøyter og en spontan abort tok jeg avgjørelsen. Jeg ville vektopereres å legge barn litt på hyllen og konsentrere meg om meg selv. Jeg diskuterte det med Kjetil og etter noen for og i mot bestemte vi oss for at dette var det riktige å gjøre. Jeg ringte inn på fredag, for å høre om det var noe ledig time før sommeren. Jeg fikk beskjed om å komme til kontroll og informasjons møte på mandag, sånn at jeg kunne stå på venteliste. Det var alltid sånn at noen avlyste og da trengte de folk til å fylle inn de plassene. Men uansett var det greit å komme inn på kontroll og time. Det var greit, så jeg og mamma reiste inn. Først dro vi på møtet og så på kontroll. Alt så bra ut og kirurgen sa ja til å operere meg. Jeg ble kjempe glad. Det som ble overraskelsen var at han ville operere meg mandagen etterpå. Jeg hoppet på, for jeg ville jo ikke gå glipp av en sjanse.

De 4 første dagene:
Når jeg våknet opp etter operasjonen tenkte jeg først ”Monica, nå har du driti deg ut” Jeg hadde veldig store smerter og følte at jeg ikke fikk puste. Kjetil satt ved siden av senga mi når jeg våknet. Jeg husker at han var der og at han sa alt har gått bra. Han dro hjem for han kunne ikke være der, og forsikret meg om at han skulle ringe til kvelden. Jeg ble trillet inn på rommet hvor jeg skulle ligge. Der delte jeg rom med en nydelig jente som heter Kristin. Vi fant tonen med en gang, og det var veldig deilig. Hun var mye piggere enn meg rett etter operasjonen og var fort på beina, jeg derimot var helt slått ut av alle medisinene. Men jeg kom meg omsider opp på beina, og det var deilig. Under operasjonen blir man fylt opp med luft, så når jeg fikk reist meg presset det ikke så i skuldrene lenger. Kjetil ringte meg på kvelden og den første dagen bare raste unna.
Dag nummer 2 var heller ikke så verst. Begynte å komme meg litt mer nå, men orket fortsatt ikke å sitte på fellesstuen. Når kvelden kom var jeg utslitt og sovemedisin var helt nydelig da. Trengte å sove og følte liksom ikke jeg fikk sovet nok uansett.
Dag nummer 3 var helt grusom. Jeg lengtet hjem til senga mi og følte at det å drikke bare var et mas. Jeg var oppe og gikk så mye jeg klarte, men det var ikke så mye. Jeg var veldig glad for å se Kjetil når han kom og hentet meg. Jeg satte meg inn i bilen klar til å dra hjem, men hadde ikke tenkt på at det å sitte i bil i over 2 timer ikke kom til å bli veldig behagelig. Vel hjemme krabbet jeg opp i senga. Mamma og Pappa kom på besøk og ingenting kan slå mamma når man er syk. En kompis stakk også innom og ble veldig overasket, han viste ingenting. Det var ikke så mange som viste hva jeg hadde operert.

De 3 første månedene:
De 6 første ukene skulle jeg gå fra flytende kost og gradeviss over til fast føde. Det var helt pyton. Det var litt som å lære å spise igjen. Det var ikke enkelt. Jeg var ganske utålmodig og følte at vekten bare sneglet seg ned.

I måned 2 startet vanlig kost så vidt og da lettet humøret seg. Men jeg begynte å tenke at denne operasjonen var mislykket. Jeg gruet meg veldig til 3 måneders kontrollen. Der forventet de at vi skulle ha gått ned ca. 30 % av overvekten. Jeg var sikker på at det målet hadde jeg ikke klart. Jeg brettet opp armene og tok en holdnings justering. Folk begynte å viske og tiske rundt meg, og det syntes jeg var veldig vanskelig. Ingen spurte direkte, og følelsen av å bli pratet om ble bare sterkere. Jeg var mye lei meg og følte meg veldig ensom.

Måned 3 hadde kommet og jeg gruet meg veldig til å dra på kontroll. Vurderte å bli hjemme, men jeg er ingen pyse (og vis jeg er det, skal i alle fall ingen se det) så jeg fattet mot og satte meg på toget. Turen inn var veldig lang. Kontrollen strakk seg over 3 dager. Jeg gledet meg veldig til å se Kristin igjen, men hele kroppen dirret når jeg satt og ventet på at det var min tur. Sykepleieren spurte hvordan ting gikk. Hun sjekket blodprøvene mine. Det var som forventet jeg måtte ta mer vitaminer, og så var alvorets øyeblikk kommet. Av med sko og opp på vekta. Hun kikket og sa: hmmm
Så ble det taushet mens hun skrev på papiret. Tausheten føltes som en evighet. Tilslutt sa hun du har gått ned 47,7 % av overvekten, Monica. Det er jo helt supert. Jeg ble så overrasket. 47,7 % det var jo helt rart, jeg som trodde jeg ikke hadde klart det. Resten av kurset var veldig koselig og det slo meg at det var veldig mange grunner til at alle oss som var der hadde tatt dette valget.

Nye 3 måneder.
Det var sommer og jeg skulle starte i ny jobb til høsten. Det skjedde masse og følelseslivet svinget veldig. Noen dager var gode, men det var rart å være meg. Jeg forandret meg veldig. Jeg følte kroppen forandret seg mye saktere enn hodet. Jeg var sliten og fortvilet. Jeg forandret meg mye i personligheten min også. Jeg hadde trukket meg litt inn i meg selv de siste årene og gjorde det vanskelig for folk å komme innpå meg. Dette begynte å gå over og jeg startet å bli ganske bitter. Det var vondt å oppleve at folk syntes jeg hadde blitt så flott nå som jeg var tynnere. Jeg følte ikke at jeg hadde vært stygg, men mennesker rundt meg fikk meg til å føle det. Mennesker som aldri hadde snakket med meg før var plutselig veldig hyggelige og i møte kommende. De nærmeste sa ingenting mens fremmede sa masse. Jeg følte livet var snudd opp ned. Noen dager skulle jeg ønske jeg kunne knipse, men det var jo umulig. Redningen for meg var å komme meg litt bort fra alle disse menneskene å besøke snille, søte, gode Lisa i Oslo hvor jeg bare kunne være meg og ikke ”Monica i eksterm forvandling” Folk snakket om meg, noen var ok og kom bort å spurte hvordan jeg hadde det og hvordan jeg hadde klart å forandre meg så masse. Andre hvisket og tisket. Det ble veldig vanskelig, for jeg fikk jo med meg hva de sa. Cathrine og Ingvild støttet meg også masse, spesielt Ingvild.
Det var veldig rart for jeg var fortsatt overvektig samtidig som jeg hadde blitt ”veldig” tynn. Jeg startet i ny jobb og der stor trives jeg. Ny start nye mennesker.


Så startet jeg på måned nr 9.
Etter operasjonen hadde menstruasjonen kommet regelmessig noe den aldri hadde gjort tidligere. I november uteble den. Jeg tenkte at dette kan jo ikke være mulig. Har syklusen begynt å surre igjen? Startet å få veldig masse migrene. Jeg følte meg ikke helt i slaget og Jeg tenkte det blir for dumt, men jeg får ta en graviditetstest. Jeg kunne jo ikke bli gravid, men jeg fikk sjekke for å være sikker. Og der sto det på testen. GRAVID. Jeg ble glad men det første som slo meg var at dette passet utrolig dårlig. Jeg hadde startet i ny jobb og vi hadde jo bestemt oss for å legge barn på hyllen. Jeg ringte mamma og hun fikk roet meg ned.
3.juledag fortalte vi det til svigermor. Resten av familien fortalte vi det til senere.

Et år hadde gått.
Jeg dro på 1 års kontroll. Det var veldig hyggelig. Der traff jeg Kristin igjen og det var jo et beste av alt.
De neste 6 månedene ble veldig fokusert på graviditet og at vi fikk en fosterunge i mai. Jeg fikk ikke i meg mat. Var kvalm og svimmel. Blodprosent bare sank og sank og jeg var mye inn og ut av sykehus. Oppi alt dette skulle jeg bli mamma til en jente på 11 år. Utrolig nok gikk det og jeg er så glad for henne. Hun er et stort lyspunkt i mitt liv.
Det var så rart for meg og Kjetil at jeg var gravid. Magen ble bare mindre og mindre, og det var jo helt motsatt.
På slutten av svangerskapet var jeg så sliten og grå i huden at jeg viste ikke hvordan jeg skulle komme i land. Etter masse unødvendige undersøkelser og mange turer frem og tilbake til føden hadde jeg gitt opp. Det fikk bare stå til. Jeg fikk time på føden i uke 38 og da sa gyn. at tiden var der
for å sette meg i gang. Fødselen var gjort unna på 6 timer. Det var ganske utrolig.
Jeg var nå mamma til 2 nydelige jenter som jeg er så ubeskrivelig glad i.

6 siste månedene.

Forskjellen på magen før og etter jeg gikk høygravid var hvor hard den var. Jeg hadde gått ned mange kilo, men følte ikke at det syntes. Var ganske fortvilet. De som var nære sa at det ikke syntes, og at jeg så flott ut. Jeg var ikke helt enig i et. Når jeg først hadde gått ned så mange kilo så ville jeg jo se ut som om jeg hadde det. Jeg fikk vite at ikke alle fikk dekket bukplastikk når 2010 startet. Det er jo en stor kostnad, så jeg tok kontakt med Aleris sykehus i Oslo.

Jeg ringte inn og fikk stå på venteliste etter at jeg hadde sent de en rekvisisjon fra lege. Siden jeg var frisk og fin og ikke gikk på noe blod fortynnende kunne jeg stå på ringeliste tilfelle de fikk en avlysning så jeg sa ja til det.

Samme ettermiddag ringte de og sa jeg kunne operere om en uke. Jeg hoppet så klart på, dette var jo penger spart.

Jeg fikk flat mage og beroliget legen om at jeg heller ville se bra ut med klær enn uten, og at et arr på magen var detta vært.
Dagen var kommet og jeg fikk operert. Jeg mistet en del blod og måtte bli på sykehuset noen ekstra dager. Men jeg kom hjem til familie og venner som tok godt vare på meg.

Nå er den største hevelsen etter operasjonen gått ned og jeg er veldig fornøyd med resultatet.
Jeg trenger fortsatt litt tid på å venne meg til denne nye kroppen og hvordan folk behandler meg annerledes.
Monica du har gått fra å være en nydelig dame til en drit fin en…
Det sa en kompis til meg.
Jeg takker for komplementet, men detta må fordøyes og en dag så går det opp for meg.
Den dagen skal jeg gi beskjed :o)
til slutt litt før og etter bilder...