Herr og Fru Navestad blogger sammen!!!

Det har vært VINTERFERIE!!!
Og når det er ferie er mannen hjemme fra jobb og ikke gjør en dritt. Han satte eldste jenta til å måke, mens han selv ryddet litt på kjøkkenet.
I denne fine ferie uka har minsten fått seg sitt eget prinsesse/Ole Brumm rom og det er hun i grunn ganske fornøyd med.

Mors teori er at hun er glad hun slipper far sin intense snorking.

På mandag var far på skøyter eller hockey trening som han så fint kaller det. Charlotte ville egentlig være med, men far konkluderte med at det var best han dro alene. Han kaller mandag for pappa sin alene tid. Og når far har alene tid er mor hjemme med de små. Sara var syk, så det var greit å holde henne i ro. Senere på natta kom tante Cathrine innom for å hente noe og da spiste vi semuliegrynsgrøt, det var nydelig.
På tirsdag hadde vi en rolig kveld med besøk av tante Cathrine. Vi så på Fame og spiste hjemmelaget tacopizza som selvfølgelig mor hadde laget. Sara ble bare verre så det var ikke noe særlig å dra ut. Vi spiste masse godteri og senere på kvelden kom Ingvild (eller Ingvalid som Kjetil liker å kalle henne) og Håvard stakk innom en liten tur og spiste resten.
På onsdag kom mormor så da dro Herr og Fru på kino å så på Avatar i 3D. Herr så selvfølgelig usannsynelig dum ut med de brillene på.

Etterpå dro vi på Big Horn Steakhouse og spiste. På kvelden ble ruska sykere og vi la henne inn på vårt rom.

På torsdag morgen hadde vi vår første felles frokost og så en film sammen. Sara spiste brød for første gang. Hun syntes det var sånn passe å sitte og smatte på en brødskalk.

Charlotte dro på kino med noen venninner og så Prinsessa & Frosken. Den var vist kjempe moro!

På fredag dro far i huset på hytta for må måke sammen med farfar, og Charlotte gjorde seg klar til å dra bort i helga. Resten av oss ble hjemme den kvelden og så på film og senkveld. Vi koste oss med pasta carbonara og hvitløksbaguetter.

På lørdag dro vi til farmor og farfar og koste oss der.

Sara har klart å komme seg opp på alle fire, men har ikke helt skjønt hvordan hun skal flytte armene sine.

På kvelden skulle hun legge seg i bagen sin, å det var helt greit. Senere på kvelden våknet hun. Jeg gikk inn for å gi henne sutten og når jeg gikk ut av rommet sutret hun bare litt og så ble det stille. Jeg lurte litt på det, så gikk inn for å sjekke. Hun hadde klart å sette seg opp!

Kapittel 2 De lette spørsmålene "Fra mitt adopterte hjerte"

De lette spørsmålene å svare på er hvor jeg kommer fra, hvor gammel jeg var når jeg kom til Norge, vet jeg noe om de biologiske foreldrene mine, føler du en ekstra tilhørighet til andre adoptivbarn, om jeg husker noe og hvordan er det å være eneste adoptivbarnet i familien.

Jeg er fra India, som i manges øyne og i mine øyne er et spennende land. Jeg føler meg ikke noe spesielt knyttet til India som land og syntes Thailand, Italia, Sør Afrika osv også er spennende land. Mine foreldre var ikke i India og hentet meg, så de har heller ikke noe spesiell tilknytning til landet, bortsett fra at jeg er der fra. Om jeg syntes det er bra at adoptivforeldre oppmuntrer barna sine til å vise interesse for opprinnelses lande? Absolutt, men nå syntes jeg at barn generelt har godt av å lære om andre land og kulturer. Noen adoptivbarn er veldig knyttet til det landet de kommer fra, andre er ikke det, begge deler er like greit og skal respekteres. Jeg har blitt mer interessert i India som land de siste årene, men som barn var ikke India noe land som lå meg spesielt nært hjerte. Jeg har aldri vært veldig opptatt av at jeg er annerledes, og det at jeg var fra India var fakta for meg, ikke følelsesladet. I mitt hjerte er jeg norsk. Jeg vil ha ribbe og surkål til jul, jeg er oppvokst på skitur og bærtur, og på sommeren var vi på vannet og nøt den norske sommeren med alt den har å by på. Jeg elsker å synge og danse, men jeg liker å danse hip hop og synge gospel, soul og R&B. typisk Indisk? Ikke i det hele tatt. India er et flott land på mange måter, ingen tvil. Men jeg har ikke innvandret til Norge med familien min. Hjemme hos meg er det ikke Indisk mat og tradisjoner. Jeg er Norsk, men brun. Jeg har ingen lengsel i hjertet mitt etter dette landet, og når jeg ser programmer fra India og om India så føler jeg ikke at noe mangler og at det er mitt land.
Dette er mine tanker, og tankene kan variere fra person til person.
Jeg var 1 ½ år når jeg kom til Norge. En liten jente uten noe særlig språk. Jeg lærte meg norsk fort. Om jeg husker noe fra livet mitt før jeg kom til Norge? Alt jeg vet om livet mitt før den tid har jeg lest om i et brev som fulgte meg fra barnehjemmet. Jeg var liten.
Jeg husker ingenting.
Hva jeg vet om mitt biologiske opphav er ganske mye, tatt i betraktning. Jeg vet at jeg hadde to foreldre som bodde sammen. Jeg vet at de hadde en sønn på 6 år når de fikk meg, og jeg vet at min biologiske mor døde når jeg var 8 måneder. Jeg har da en biologisk bror, men det er alt han er for meg. En som deler mine gener, men som jeg ikke kjenner og som ikke kjenner meg. Han er en fremmed og for meg kan han være hvem som helst. Han vet nok ikke hvor hen i verden jeg bor i dag. Han var bare 6 år når jeg ble adoptert bort, og for han er nok følelsene annerledes enn de er for meg. Det er jeg sikker på. Men jeg føler ikke noe lengsel i hjertet mitt etter den biologiske broren jeg vet bor der ute et sted. Han kjenner ikke meg, og jeg kjenner ikke han. Jeg kjenner heller ikke hans foreldre og de er ikke en del av den jeg er i dag. Jeg har en søster, hun har jeg vokst opp sammen med, ingenting kan forandre det. Det er igjen mine følelser, men mange adoptivbarn føler det annerledes, det gjør dem ikke mindre glad i adoptivforeldrene sine. Når jeg forteller hvordan jeg føler det, sier de fleste så godt for Mammaen og Pappaen din at du føle det sånn. Jeg føler det ikke på den måten pga at jeg ikke vil såre mine foreldre. De ville heller aldri satt meg i den situasjonen at jeg skulle hatt dårlig samvittighet, vis jeg følte at noe manglet i livet mitt. Ville jeg dratt for å finne biologisk opphav, hadde de blitt med. Mamma og Pappa kjenner ikke noe glede i hjertet sitt for at jeg ikke vil ha andre foreldre i mitt liv, men de kjenner glede over at jeg er en person med egne tanker, følelser og meninger, noe de har lært meg opp til. Mamma og Pappa er en del av den jeg er, fordi de har formet meg og utrustet meg til å ta fatt på det livet jeg er ment til å leve. De har vist meg at Gud gir meg styrke og har lært meg og være snill og ha et stort og åpent hjerte for de menneskene jeg møter på min reise gjennom livet. De har lært meg å dele av det jeg har blitt velsignet med, og de har også lært meg at jeg i meg selv er sterk, men sammen med Gud er jeg uslåelig. Mamma og Pappa hadde ikke funnet glede i at jeg var bitter eller likegyldig til mitt opphav, men de finner glede i at jeg har det bra med meg selv.
Det å være eneste adoptivbarn i familien er på ingen måte en sensasjon for meg. Jeg føler ikke at jeg ikke hører hjemme i min egen familie. Jeg og søsteren min er like mye ungene til Mamma og Pappa. Min Mormor er like mye min Mormor som hun er for søsteren min og kusinen min. Å være eneste adoptivbarn i familien er i grunn like lite spesielt som det å være eneste gutt eller jente i familien. Hvorfor det er et tema som veldig mange er opptatt av, vet jeg ikke og ikke skjønner jeg det så godt. Men det jeg vet med sikkerhet er at det ikke er noe spennende for meg. For sånn har det jo alltid vært.
Jeg kjenner mange andre adoptivbarn. Noen er på min alder og noen er småbarn, og alle kommer fra strålende familier. Hvorfor skulle jeg føle noe mer tilhørighet til de enn andre? Jeg kjenner barn som er adoptert fra India, Kina, Korea, Fillepinene, Colombia og Brasil, men jeg vil si at får å føle en tilknytning til noen må man ha opplevd samme tingene i livet, eller mann må kjenne menneskene godt. Som jeg har sakt tidligere, det å være adoptert oppleves forskjellig fra adoptivbarn til adoptivbarn. Vi har en felles ting og det er adopsjon, det gjør oss ikke knyttet til hverandre, det gjør at vi ikke ser på det å være adoptert som noe stor greie. Til flere man kjenner som er adoptert, til mer vanelig er det, og til mindre spennende er det. Det er også som nevnt tidligere veldig personlig, og det er ikke naturlig å snakke med en man ikke har som nær venn, om personlige opplevelser eller følelser. Mange sier det at vis man er alkoholiker så er det godt å snakke med en annen som også er det, eller vis man har fått barn så er det godt å være i en barselgruppe, og det er jeg helt enig i, men det er også foreninger eller grupper som man er medlem i. Når jeg var liten var vi på juletrefester og andre sammenkomster i Verdens Barn, den foreningen jeg er adoptert mellom. Det var strålende, men kanskje mest for våre foreldre, for de har jo gått gjennom det samme. De har alle vært i den situasjonen at de ikke kunne få barn og bestemte seg for å adoptere. De har alle gått igjennom det å måtte vente på godkjenning etter mange hjemmebesøk og intervjuer. De har ventet på tildeling av et barn og de har måttet vente i den lange perioden fra tildeling til hentereise. Vi barna aner ikke hva det vil si. Vi har ikke kjent noe mer på den følelsen enn andre som ikke har adoptert. Vi har ikke erfaring når det gjelder den lange prosessen som våre foreldre har gått igjennom. Det vi vet er hvordan det er å være barn av disse foreldrene. Den prosessen snakket ikke Mamma om til meg før jeg var voksen. Hun fortalte at: Mamma kunne ikke få baby i magen sin, så derfor hadde Mamma og Pappa lyst til å få en baby fra et annet land, men da måtte de vente lenge, men endelig kom du, og ikke så lenge etter fikk Mamma en baby i magen. Så nå er vi glad at vi har to fantastiske jenter. Vi er barn, vi skal ikke bekymre oss over den prosessen, vi var ikke en del av den, og var ikke meningen at vi skulle være det heller. Jeg stor koste meg på tilstelninger vi var på i Verdens Barn, men det som var moro, var at det var så mange barn å leke med der, og at julenissen kom. Ikke at det var så mange andre barn der som også var adopterte. For meg spilte det ingen rolle. Om barna var brune, gule, røde, blå, lilla eller rosa hadde ikke noe å si, og det har det ikke i dag heller. Det som er viktig er hva som er i hjertet. Vis det var et barn som var adoptert, men ikke snill, likte jeg ikke det barnet noe bedre enn andre barn. Det var like moro med juletrefest i menigheten vi gikk i som på juletrefesten til Verdens Barn.
Vi adoptiv barn er akkurat som alle andre barn, vi ble bare ikke lagd og født av våre foreldre. Til mer fremmede vi gjør adoptivbarna til færre foreldre tør å adoptere. Det er synd, for det spiller ikke noe rolle hvor barnet kommer fra, om det er ditt biologiske barn, fosterbarn eller adoptivbarn, det som gjør deg til foreldre, en familie er ikke hvordan dere ser ut fra verdens synsvinkel, men hvor hjertet ditt er. Man blir ikke foreldre av å lage et barn og gå gravid i 9 måneder, det er dine handlinger som gjør deg til en god Mamma eller Pappa. Selv om man ikke har født et fosterbarn, og det har kontakt med sine biologiske foreldre, er det hvordan du behandler det barnet som gjør deg til en forelder. Mamma og Pappa er titler, men omsorg, kjærlighet og aksept er nøkkelen til et godt familie liv.

Kapittel 1 Jeg er BARE Monica "Fra mitt adopterte hjerte"

Det er natt, og jeg sitter her i mørket foran dataen min. Mannen min sover og det er stille i huset, bortsett fra den jevne duren som representerer hans snorking. Hvem er jeg?

En ung kvinne som er 156 ½ cm høy, har svart langt hår, brune nesten sorte øyne, er personlig kristen, eldste datter, datter av to foreldre som er lykkelig gift, store søster, 25 år, gift (i 6 år), 2 barnsmor, barnebarn, svigerdatter, tante, søskenbarn, niese, inngiftet, svigerinne, venn, besøkshjemsmor, har et brennende hjerte for tenårings arbeid i menigheten min, og usedvanlig glad i familien og vennene mine.
Alle disse tingene er en del av hvem jeg er, men sist men ikke minst er jeg også adoptert.
Det er mange spørsmål som folk er interessert i å få svar på når de møter et barn som er adoptert. I min forbauselse har ikke spørsmålene forandret seg noe fra jeg var 5 til jeg nå. Jeg får de samme spørsmålene får de samme spørsmålene som 25 åring.
I dette blogginnlegget skal jeg prøve å svare på de ”vanlige” spørsmålene så konkret og utdypende jeg kan. Og håper alle som leser bloggen forstår at dette er mine synsvinkler og at jeg ikke snakker på vegne av alle andre adopterte rundt omkring i denne verden. Jeg har et ønske om å skrive dette innlegget av flere grunner. For adoptivforeldre, eller for de som tenker på å bli adoptivforeldre. For adoptivbarn og for venner og familie av adoptivbarn eller adoptivforeldre. Det er mange spørsmål rundt dette temaet og selv om Norge er et land som har adoptert i mange år er det fortsatt mye usikkerhet rundt det med adopsjon. Jeg håper denne boka kan være til hjelp når det gjelder spørsmål man har rundt adopsjon og de som er adopterte. Det er selvfølgelig forskjellige spørsmål fra de som tenker på adopsjon, enn det er fra de som bare lurer på hvordan det er å være adoptert. Jeg skal gjøre mitt beste for å svare på begge vinkler av samme spørsmålet. Jeg har i løpet av de siste årene innsett at jeg sitter på en kunnskap og en skatt, og den vil jeg gjerne dele med meg i håp om at adopsjon ikke skal bli skremmende og fjernt. Men også i håp om at folk skal innse at noen ting som har med adopsjon å gjøre er veldig privat og innebærer mang følelser for flere parter enn bare adoptivbarnet. Det er mange ting man ikke tenker på når man spør personlige spørsmål til et adoptivbarn, og noen av de tingene har jeg lyst til å skrive noe om i bloggen min. Det å finne den linjen mellom det generelle og det personlige spørsmålet er vanskelig for mange, for det kan være og er ofte et sensitivt tema. Vi passer oss ofte for hva vi sier til et fosterbarn og ikke minst så passer vi oss for hva vi spør om. Alle vet jo at fosterforeldre har taushetsplikt. Adopsjon er ikke det samme som fosterhjem, men husk at det barna bærer på fra sine første leveår kan være høyst personlig for noen å prate om. Det er med på å forme hvem de er, og for veldig mange tar det noen år før de har noen konkrete tanker om hvordan de føler det ovenfor disse årene som ikke de husker noe av, men som har blitt fortalt til dem. En annen ting er også at en følelse kan forandrer seg med årene og livserfaringene en gjør.
1.mai 1984 kom en liten spinkel jente til verden, i en by som heter Pune i India. Øynene var som to sorte kuler og håret stritt og kort. De første 8 månedene av livet mitt bodde jeg sammen med en kvinne og en mann som var gift og hadde en sønn fra før på 6 år. De er mine biologiske foreldre. Når jeg var 8 måneder gammel døde min biologiske mor, og min biologiske far satt igjen med to små barn og savnet av sin kjære kone. I dag liker jeg å tro at han elsket meg så høyt at han ville det beste for meg, og for han fantes det bare en løsning på hva som var det beste for hans lille datter. Adopsjon. I mine adopsjons papirer står det at min biologiske far ga meg bort med tungt hjerte, og det liker jeg å holde fast på den dag i dag. Jeg var syk når jeg kom til barnehjemmet BSSK, og lå en stund på sykehus. Jeg var tynn og sulten, og hadde lungebetennelse. Når jeg kom til hektene igjen var jeg en aktiv liten jente som likte å leke med insekter og de andre små barna som bodde på barnehjemmet. Jeg var glad i å synge og leke med vann. Jeg var tillitsfull og eventyrlysten. Min tid på barnehjemmet tror jeg at jeg vil kalle en lykkelig tid, og selv om jeg ikke husker noe fra det, ligger beskrivelsen av mitt tidligere liv godt bevart i hjerte, og preger den jeg er i dag. Etter en stund ble jeg adoptert av en familie på to i Norge. Et par i begynnelsen av 30 årene. En liten dame med brunt hår og briller og en liten mann med lyst hår. Min nye mamma fikk tlf mens hun var på jobb om at jeg var på vei.. Hun fikk beskjed om å dra hjem å ordne en flaske med melk og en banan. De skulle ringe når jeg hadde landet. Det var flere ganger tidligere som de trodde jeg skulle komme, men som jeg ikke kom. Foreldrene mine hadde ingen barn, og hadde ventet på et adopsjons barn i lang tid når beskjeden endelig kom om at det hadde kommet en liten jente på 1 ½ år til Fornebu. De satte seg i bilen og kjørte inn for å hente meg. Jeg kan se for meg at det var en lang kjøretur. Når Mamma og Pappa kom til Fornebu fikk de meg plassert i armene, så kunne de dra hjem. Den dagen fikk jeg min første bamse og nye foreldre.
Dagen etter ringte Mamma til Mormor og sa at de hadde en overraskelse, og de måtte komme
med en gang. Oldemor, Mormor og Bestefar satte seg i bilen og ante ingenting om det som ventet i enden av kjøreturen. Når de kom til Mamma og Pappa fikk de kake og kaffe og etter en stund sa Pappa til Mormor at hun måtte komme og se på noe.
Noe var meg!
Mormor prater fortsatt om den dagen som en uforglemmelig dag. De neste dagene fikk jeg en flokk med nye mennesker rundt meg som var blitt min nærmeste familie, en overgang som jeg ikke brydde meg så veldig om. Jeg var fornøyd med mitt nye liv, og hadde ingen dramatiske opplevelser rundt det.
Ikke lenge etter at jeg hadde kommet til Norge og slått meg til ro i mitt nye hjem ble Mamma gravid med den babyen som skulle bli min søster. Jeg husker ikke om jeg gledet meg, men jeg husker den natta hun ble født. Jeg ble kjørt til Mormor og Bestefar. Dagen etter kom Onkelen min og tok meg med på sykehuset for å hilse på min nye søster. Jeg fikk stellebord av foreldrene mine, så jeg og Mamma kunne bade babyene våre sammen. Bildene viser en stolt storesøster. Lillesøster ble verdens beste søster og lekekamerat.
Årene før jeg begynte på skolen var jeg hos dagmamma og i barnepark de dagene Mamma jobbet. I den lille gata der vi bodde var det mange barn og nabolaget var knyttet til hverandre. Jeg følte alltid at jeg passet inn og at livet var greit. Jeg trivdes i barneparken og der fikk jeg en venninne som jeg fortsatt har kontakt med fra tid til annen. Vi hadde det supert sammen og mammaen hennes passet oss litt når hun kunne. Jeg og min barnepark venninne startet i samme klasse på skolen, så vi gikk til skolen sammen vær dag. Vi ble også kjent med en jente til i klassen vår som vi gikk til skolen sammen med. Vi tre hang masse sammen. Jeg gikk på en liten skole i en liten klasse med verdens beste frøken. Etter et år på skolen flyttet venninnen min til en annen skole i nærheten. Det var hovedskolen på det stedet vi bodde og den var mye større enn den skolen vi gikk på. Jeg syntes det var trist at hun flyttet, men det var jo ikke så langt og vi holdt kontakten. Da var det oss to andre igjen og vi fortsatte å henge sammen som erte ris. Hun ble min nye bestevenninne. Vi var sammen vær dag både på skolen og etter skolen. Av våre familier ble vi bare kalt jentene. Når vi gikk i 3.klasse skilte foreldrene hennes seg. Etter en stund flyttet hun, det var en trist dag.
Men vi holdt kontakten på tlf og så hverandre annenhver helg.
Vi var ikke så mange jenter i klassen og når 4.klasse meldte sin ankomst var vi bare 3 jenter. Og vi fikk ny lærer. Dette var det siste skole året på vår lille trygge skole og det året ble klassen godt sammenspleiset. Jeg kan aldri huske jeg ble mobbet på barneskolen av mine klassekamerater, men nå var jeg også en jente som visste å snakke for seg, jeg var flink til å beskytte meg selv. Jeg har alltid vært opptatt av at jeg skal ha det bra, og på min egen måte har jeg klart og lykkes med det. Det er en gutt som jeg kan huske mobbet meg, og det var bestevennen til tremenningen min. Jeg møtte han vær dag på vei hjem fra skolen og bare synet av han stakk i hjertet. I dag er alt tilgitt og selv om jeg aldri har fortalt han at han fikk meg til å føle meg usikker på skoleveien min og jeg ikke ville gå hjem fra skolen alene, er jeg sikker på at problemet hans ikke var meg, men noe helt annet. Av den opplevelsen lærte mamma meg og syntes synd på de som mobber, de har det gjerne ikke godt med seg selv. Ungdomskolen var samme sak, jeg hadde det greit og ble ikke mobbet. Det første året på ungdomskolen var mitt tøffeste år. Jeg ble syk og la på meg, og for en trettenåring er det tøft. I klassen min gikk det en gutt som også var kristen, han gjorde at mine skoledager ble mye lettere, og han har fortsatt en stor plass i mitt hjerte. Vi ble gode venner og det er alltid hyggelig når vi treffes en gang i året. Videregående var en drøm for meg, jeg stor trivdes. Jeg kom i en super klasse og fikk spesielt to gode venner. Vi var en ren jente klasse. I løpet av disse to årene ble jeg kjent med en fantastisk fyr og 30.mai 2002 etter at russetiden var ferdig ble vi kjærester. I oktober forlovet vi oss og 30.august 2003 var den store dagen. Etter at vi hadde vært gift er år, startet vi å jobbe som besøkshjem for barnevernet, og det gjør vi fortsatt. Det er en jobb vi stortrives med og som utfordrer oss på mange områder, men som også gir oss store gleder. Jeg har et trygt og godt liv med mange venner og mye familie rundt meg. Jeg går i en menighet som jeg jobber med ungdomsarbeid i, og det gir livet mitt styrke og mening. Gud leder veien jeg går på og jeg vet at han har en hensikt med meg og mitt liv. Alle mine erfaringer på godt og vondt er med på å forme den personen jeg er, og det beste jeg kan gjøre er å ta vare på hjertet mitt. Jeg tror Gud legger til rette, og så er det opp til meg å velge om jeg vil følge det han vil. Jeg vil være et menneske som ser tilbake på livet mitt og sier: Ja, alt jeg gjorde, gjorde jeg i beste mening og med et hjerte og et ønske om å gjøre noe godt for noen andre.

Award

Fått en søt award og en koselig utfordring av Linn

Den går ut på å liste opp 10 ting som gjør meg glad :

1. Mine to nyyyydelige jenter
2. At mannen min hjelper meg med husarbeid
3.Gode venner
4.Gjøre noe som betyr noe for andre
5.Sjokolade
6.Få vennlige ord og posetiv tilbakeneldig på hvem jeg er
7.Se alle fremskrittene Sara gjør fra dag til dag
8.Gjøre andre glad
9.Is
10.En god film

Jeg utfordrer
Lisa
Ingvild
Helene
Rebekka

Mobbing!!!

Jeg har fått noen spørsmål om jeg ble mobbet på skolen som liten.
Svaret på det er JA.
Men det ble søsteren min også. Jeg ble mobbet for jeg var brun, hun ble mobbet for hun hadde rødt hår og fregner.
Unger mobber og er stygge mot hverandre, og da må vi som foreldre stille opp for barna våre. Mamma snakket til en av guttene som mobbet meg.
Det ble brå stopp!!!
Jeg skrev dette diktet til/om han da jeg gikk på barneskolen. I senere tid har jeg laget melodi til det, og det har blitt en sang.

Svar på "historie fra virkeligheten" i Hjemmet!

Jeg leste en historie i Hjemmet for en stund siden om en jente som syntes livet hennes var helt forferdelig fordi hun var adoptert. dette var en jente på 19 år. Jeg sente henne dette brevet...
KJÆRE MARIE…!

Jeg slår av tvèn, og det blir helt stille. En bil kjører forbi ute i gata og sliter litt med det glatte føret som er resultatet av snø og kulde.
Lener meg tilbake i sofaen i det jeg tar med meg koppen med nytraktet te, som får hele stuen til å lukte som et eksotisk varmt sted.
Jeg har akkurat lest om Marie som er adoptert fra Colombia. Jeg blir sittende å stirre inn i stearinlyset på stuebordet, som lyser opp stuen sammen med alle de andre stearinlysene jeg har tent.
Det er bare meg og ungene som er hjemme i kveld, så det er fredelig og rolig i det mandagskvelden begynner å avta. Jeg begynner å tenke på livet mitt, når jeg leser Marie sin historie. Vi har nemmelig noe til felles henne og jeg, og det er at vi begge er adoptert fra et land langt unna Norge.
Jeg tenker på min tenårings periode.
Den tiden jeg gikk både på ungdomskolen og videregående. Jeg skjønner alt det som Marie forteller og har ikke noe problem med å identifisere meg med henne.
Men jeg vil gjerne få lov til å gi Marie noe å tenke på ved å fortelle litt om mitt liv.
Jeg heter Monica og er adoptert fra India. Jeg er 25 år. Jeg kom til Norge da jeg var 1 ½ år. Til mine fantastiske foreldre som jeg er veldig glad i.
Når jeg var 2 ½ år ble jeg store søster til den jenta som kom til å bli en av mine bestevenner. Jeg hadde en fin oppvekst med masse venner.
Jeg var den jenta som likte å synge og danse og som ikke likte sport. Du sier Marie at du fant ut når du ble eldre, at det var litt sære interesser. Jeg vil si at det er en av de største og beste gavene Gud har gitt meg. Muligheten og gleden ved å kunne synge og danse meg gjennom sorger og gleder.
Jeg vil også få lov til å si, at din mamma er en klok kvinne når hun sier ”Mange norske jenter også sliter med å få respons i kjærlighetslivet, og at du ikke kan mistenke en gutt for å være redd mørkhudede bare fordi han ikke er forelsket i deg”
Det kan nok hende at noen gutter er redd for mørkhudede, men jeg mener at blir man forelsket, spiller det ikke noe rolle om den andre er verken grønn eller blå. Du skal også huske på at gutter på din alder ofte er utrolig umodne.
Jeg får også alltid spørsmålet om hvorvidt jeg vil finne mine biologiske foreldre. Er de i livet? Vet du hva de heter? Vil du dra tilbake? Alle disse er standard spørsmål. Jeg tror ikke folk spør om det hovedsakelig fordi jeg er annerledes. Jeg tror de hadde spurt om det vis jeg var norsk adoptert også.
Men de spør fordi at det å hjelpe et annet barn som har det vondt, er et ønske mange har. Men de har også en frykt for hvordan det vil påvirke barnet. Ved å spørre deg kan de få en annens tanke om noe som mange er opptatt av.
Å det er ting vi er opptatt av. For eksempel sånne ting som graviditet og fødsel, fosterbarn og fosterhjem, og adopsjon… Kan man få barn eller ikke? Vi liker også å høre om ting som vi ikke helt kan identifisere oss med, fordi vi er nysgjerrige vesener. Og det å være et adoptivbarn er like bra som å være et biologiskbarn. Tenk på hvor lenge dine foreldre ventet på å få deg. Jeg vet at jeg helt sikkert skal gjøre noe så stort for noen andre, som mine foreldre gjorde for meg. Nemmelig det å ta et annens barn og elske det som mitt eget. Det er fantastiske gode mennesker som gjør det. Jeg vet hvordan det er å vente på et barn, når de ikke kommer på den naturlige måten. Og det du burde gjøre er å takke dine foreldre for alt de har gitt deg. For tenk på hva de gikk i gjennom for å få deg.
Og min mening er at alle normalt fungerende familier burde hjelpe barn i nød. Enten barna er fosterbarn eller adoptivbarn.
Så istedenfor å tenke på hvor annerledes du er, tenk heller på den store gaven foreldrene dine gav deg, ved å gi deg sjansen til et nytt og bedre liv.
Jeg vil også fortelle deg om min fantastiske og snille mann som jeg giftet meg med når jeg var 19 år. Han er fire år eldre enn meg, og den beste mannen jeg kunne fått.
Du har masse glede i vente. Mange ting å se frem til. Jeg skjønner at det kan være vanskelig nå, men med tiden vil du forstå at du er en heldig og privilegert jente. Jeg har forstått det. Men livet vil av og til by på problemer, og da er det viktig å tenke på at THE BEST HAVE JET TO COME!

Jeg fikk svar av en litt modnere jente som var litt mer reflektert!!!

Sliten

Lisa er veldig sliten etter en 4 timers middag og 11.plass i OL... Kommer et lite referat fra dagen senere:)

Gøy

Mannen ser på senkveld:) han syntes egentlig det er gøy:)grunnen til det her er at jeg øver meg på mobilblogging

Jadda!

Monica blogger fra mobilen:)

Film Anbefaling!!!

Vi så denne filmen i går. Vi lo og var flaue osv. Vi likte denne romantiske KOMEDIEN veldig godt.
Den heter THE UGLY TRUTH
http://www.youtube.com/watch?v=8-wMe9vxkWI

Super gode Ingvild og Verdens beste søster!!!

I går kveld hadde jeg besøk av Ingvild og Cathrine.(for de som ikke hvet det er Cathrine søsteren min)
Etter som kvelden gikk satt vi å snakket om hvem som hadde best stil, hvem er en gråmus og hvem som kler alt av oss 3.
Ingvild bestemte at vi skulle bytte klær å få det svart på hvitt...
Vi hadde på oss dette i utgangspunktet:

Så byttet vi:

INGVILD i mine klær

CATHRINE i Ingvild sine klær

MONICA i Cathrine sine klær

Så var det klesbytte igjen:

INGVILD i Cathrine sine klær

CATHRINE i mine klær

MONICA i Ingvild sine klær

TUSEN TAKK FOR EN SUUUUUUPER KVELD!!!

Offentlig svar på spørsmålene etter overvektspoerasjon!!!

Etter at jeg skrev om vektoperasjonen har jeg fått mange spørsmål.
Jeg skal prøve å svare på noen her…
Har dere flere spørsmål må dere bare spørre.
eller gå inn her på hjemme siden til Aleris Overvekt.

1. Hvor mye kostet en slik operasjon?
Operasjonen kostet ca. 140.000. da er det for første konsultasjonstime. Operasjonen. Overnatting på sykehuset. 3 måneders kontrollen, 1 års kontrollen. + blodprøve oppfølging. Du kan ringe når du vil å få hjelp, oppmuntring og veiledning. Ernæring veiledning +++

2. Hvor mange kilo har du gått ned?

Jeg veide 95 kilo når jeg tok operasjonen og jeg er 156 høy.
Din BMI er 39.
Dersom du over tid har en BMI 35- 39,9 har du betydelig økt risiko for å få overvektsrelaterte sykdommer som diabetes, høyt blodtrykk, hjerte- karsykdommer, søvnproblemer og belastningslidelser.
Det viste en BMI utregner…
Etter 3 måneder veide jeg 78 kilo og da så BMI’en slik ut:
Din BMI er 32.
Dersom du over tid har en BMI over 30 er dette skadelig for din helse. Du har økt risiko for å få overvektsrelaterte sykdommer som diabetes, høyt blodtrykk, hjerte- karsykdommer, søvnproblemer og belastningslidelser.
Etter 6 måneder veide jeg 73 kilo da viste BMI’en:
Din BMI er 30.
Dersom du over tid har en BMI over 30 er dette skadelig for din helse. Du har økt risiko for å få overvektsrelaterte sykdommer som diabetes, høyt blodtrykk, hjerte- karsykdommer, søvnproblemer og belastningslidelser.
Etter 9 måneder veide jeg 70 kilo og da viste BMI’en:
Din BMI er 29.
Hvis din BMI er 25 -27 kan du være utsatt for vektrelaterte helseproblemer, men dette er svært individuelt. Det er viktig at du ikke øker din vekt ytterligere, men eventuelt prøver å redusere den noe.
Når jeg hadde født så veide jeg 60 kilo og BMI’en viste:
Din BMI er 25.
Hvis din BMI er 25 -27 kan du være utsatt for vektrelaterte helseproblemer, men dette er svært individuelt. Det er viktig at du ikke øker din vekt ytterligere, men eventuelt prøver å redusere den noe.
Etter Bukplastikken veide jeg 56 kilo og BMI ser slik ut:
Din BMI er 23.
Du har normal vekt

Jeg har gått ned 39 kilo!!!

3. Hvordan føles det?
Det føles helt vilt når jeg ser tallene foran meg. Tenk at jeg har vært så stor, det er helt uvirkelig. Jeg føler meg heldig som har hatt denne muligheten. Jeg skal nyte livet mitt til det fulleste, sammen med familien min. jeg skal gjøre alle de tingene jeg var redd for å gjøre fordi jeg følte meg for stor. Noe som var en helt korrekt følelse for meg.

4. Hvor mye kostet Bukplastikken?
Den kostet ca.40.000
Jeg fikk den dekket av det offentlige. Jeg tokk fettsuging av øvre mage og det betalte jeg for. Det kostet 15.000. det er snakk om store summer, men vi tenker at det er en investering for fremtiden.
Og her er resultatet på ivisteringen:

Hjerteknusere!

Tvillingbrødre som synger på Ellen show...

Å sørge...

Det å sørge er så rart. Noen dager kan man leve å andre dager er man slått ut. I dag satt jeg å tenkte på hva vi skulle gjøre i sommer. Sommer for oss er hele familien sammlet i Bamble. Denne gangen er det uten deg, Åsmund og resten av livet blir det uten deg. Jeg savner deg så masse å det er så rart å ikke bare kunne sende deg en melding. Nummeret ditt er på telefonen, og det er så mange ganger jeg har lyst til å sende deg melding som jeg pleide ang snø og føre. Nå er lysten til vinteraktiviteter borte.
Jeg savner deg lille gode Åsmund...

For de som ikke viste det så mistet vi et familie medlem i jula pga snø ras...