”Er både svart og hvit, er både glad og trist. Han så på passet mitt og kasta blikket og traff meg”
Som adoptert har man møtt rasisme, men kanskje mest fokuset fra andre på at man skiller seg ut. Det er vanskelig noen ganger å finne sin plass i samfunnet. Når jeg var liten møtte jeg ikke rasisme.
Jeg kommer vist nok fra et lite sted hvor flesteparten kjenner hverandre. Men at jeg var annerledes enn resten av familien min var jo ikke noe hemmelighet. Og det var og er en alle manns eie.
Der jeg kommer fra er alt som skiller seg ut en arena for sladder, men sånn er det på alle små steder. Jeg merket ikke så mye til det, og så var jo ikke jeg det eneste adoptivbarnet heller.
I vårt ”lille” samfunn var alle som var brune, (som vi kalte det da) enten adoptert eller gift med en nordmann. Det var ikke så mye snakk om kulturer og religioner. Jeg høres nok veldig gammel ut, men helt ærlig jeg bodde her i dette landet før vi fikk stor innvandring til Norge. Er jeg i mot innvandring? Aldeles IKKE og innvandrer politikk er et helt annet innlegg, som ikke jeg skal hive meg ut på her!
Oki, så greia er, jeg hørte på Karpe Diem sin sang ”Tusen Tegninger” og ble inspirert.
Til hva?
Temaet ”mellom to stoler” som er et av temaene folk har ønsket at jeg skal skrive noe om.
Det blir mine meninger og er på ingen måte noen andres oppfatning.
Jeg vet egentlig ikke helt hvor jeg skal starte.
For det å være adoptert er jo sånn at man på en eller annen måte føler seg mellom to stoler.
Men jeg tar de situasjonene hvor jeg føler at jeg har vært mellom to stoler.
De første gangene jeg følte at jeg ikke passet inn var jeg veldig liten. Det var ikke mamma som fikk meg til å føle det sånn, men mennesker vi møtte ute. Jeg var ikke så gammel den første gangen jeg fikk spørsmålet: lurer du ikke på hvor dine ordentlige foreldre er da? Det fikk meg til å føle at jeg ikke helt hørte til. Men mamma fortalte meg at det gjorde jeg. Som tenåring ble disse følelsene sterkere, fordi spørsmålene kom oftere og de ble flere. Jeg hadde en periode hvor jeg ville finne mine biologiske foreldre fordi jeg ikke følte at jeg passet inn noe sted. Denne følelsen var veldig sterk i et par år. Jeg ble kjent med en del mennesker fra Somalia som hadde flyttet hit. Vi hadde ingenting til felles bortsett fra at alle var brune. Det holdt den gangen. Vi var forskjellige, men alle hadde sort hår og brune øyne. Jeg møtte veldig mange fordommer den perioden. Både fra nordmenn og utlendinger. De fleste nordmenn ble overasket over at jeg pratet så bra norsk, og utlendinger syntes det var rart at jeg ikke snakket hindu. Nå skal det sies at de fleste var afrikanere og sånn jeg har skjønt er ikke adopsjon så veldig vanelig i Afrika. Mange ting såret denne perioden. Venner som sa at jeg trodde jeg hadde blitt utlending, det skjønte ikke jeg. Selv om man er venn med en danske tror man ikke automatisk at man er dansk. Jeg følte at jeg var norsk inni meg.
Jeg er norsk inni meg, men mennesker ser en inder. Og forventer at jeg er en. Hva en inder er vet jeg ikke helt, for jeg har ennå ikke møtt noen som ikke oppfører seg ganske likt nordmenn. Men fargene er annerledes da. Jeg er stolt av fargene mine. Vi snakker om aksept for innvandrere til å få lov til å holde på sine kulturer. Jeg kunne ønske den samme aksepten gjaldt meg også.
Klin hvit inni melkesjokolade brun på utsiden. Nærmere kokosnøtt kommer du ikke!
”Er både hvit og svart, er både rik og blakk”
Sa Magdie, og jeg henger fortsatt med i sangen. Vi føler oss mellom to stoler av helt ulike grunner, men det da rart hvordan følelsene kan ligne på hverandre.
Jeg er veldig glad for et flerkulturert samfunn, men enkelt er det ikke alltid.
Vennegjengen min ser ikke ut som en benetton reklame, men noen ganger skulle jeg ønske at de gjorde det.
Det hadde kanskje vært lettere og ikke føle at man ikke alltid passer inn.
Familien min derimot nærmer seg, Mannen min er norsk, med brunt hår og blå øyne. Han er så hvit at han ikke blir brun om sommeren men rosa. Jeg er indisk, med sorte øyne og sort hår. Og jeg får skille bare jeg ser på sola. Foster datteren vår har blondt hår, blå øyne og blir veldig fort brun hun også. Og minstemann er en blanding av mammaen sin og pappaen sin, med mørkebrunt hår og sorte øyne, og litt gyllen hud. Og det blir jo spennende å se om hun blir noe serlig brunere på sommeren.
Det er mange sider av meg. Men jeg kunne ønske jeg ikke trengte å velge hvem side jeg ville ha frem!
Å er et så galt?
Nei, men alle de inntrykkene man får igjennom livet er med på å forme meg til den jeg er i dag.
Jeg liker meg. Med alle feil og mangler!
Jeg vil lære barna mine at det å være annerledes enn dem er en bra ting, for vi trenger alle farger og fasonger.
Magdie sier også ”har en bror som er hindu, og det handler om å godta at andre har en mor som, og kanskje en far som lærte dem noe annet om livet”
Mellom to stoler kommer jeg nok alltid til å være, men jeg håper kanskje at barna mine ikke blir det. At det å være brun med norsk kultur er like lite spennende som at blondiner stort sett har blå øyne!
.JPG)
.JPG)
.JPG)
.JPG)
.JPG)
.JPG)
.JPG)
.JPG)
.JPG)
.JPG)
.JPG)
.JPG)
.JPG)
