mandag 31. januar 2011

Man tar hva man har...

Det gjorde jeg i dag.
For jeg fikk så utrolig lyst på sjokoladekake.
Og siden mamma var her dristet jeg meg til å stå på beina og lage en.
Så jeg åpnet kjøleskapet, bakeskuffen og mat boden for å se hva jeg hadde på "varastyr" som min ungdommelige mann kaller det.
Og jeg fant litt forskjellig...
Det første jeg gjorde var å sette ovnen på 200 grader.
Over og under varme.
Å da var det bare å sette i gang.
4 egg og 4 ss sukker som jeg pisket til eggedosis.
Jeg blandet så inn 4 dl mel, 4 ts bakepulver og 4 dl vaniljesaus.
Så smeltet jeg 200g mørk kokesjokolade og 4 ss vann i vannbad.
Rørte det inn i røren.
Og til slutt rørte jeg inn 200g smeltet smør.

Hellte røren i en langpanne og satte den nederst i ovnen i 30 min.

Når kaken var ferdig stekt tok jeg den ut og startet på glasuren.
Jeg smeltet 300g smør og rørte inn 200g mørk kokesjokolade til alt var smeltet.
Så rørte jeg inn 500g melis til det ble gjevnt.
Smørte glasuren over kaka med en gang glasuren var ferdig og kaka fortsatt lunken.
Lot den stå i 30 min og romtemperere seg.




Mamma syntes den var god.
Å for å ha det på det rene mammaen min er ikke en sånn dame som sier sånt for å være snill.
Hun sier det hun mener på godt og vondt.
Så liker hun den, er det bra...
Mannen min driver heller ikke med unødvendige positive tilbakemeldinger.
Er det bra sier han det, er det dårlig sier han det.
Og som oftest er det greit nok.
Om denne kaka sa han: den gikk ann den her også Monica...
For de som ikke skjønner det, så er det veldig positivt.
Den eneste kaka som trumfer det, er gullerotkake i langpanne med glasur.
Når jeg baker den spiser han, Ingvild og Søs nesten en langpanne alene...
Fru Mæla måtte også bøye seg i støvet for den gullerotkaka...

Så da har jeg altså en en kake til som jeg har funnet på selv...
Altså langpanne sjokoladekake!!!

søndag 30. januar 2011

Gode venner med omtanke.

Når man er lenket til sofaen som jeg er i disse dager, er det veldig hyggelig å bli husket på.
Og det er de små ting som gjør store forskjeller.
Men noen mennesker stopper ikke med å gjøre de små tingene.
Noen strekker seg mye lenger enn som så.
Gode venner og familie som stiller opp hva skulle man gjort uten?
Som jeg blogget om her tidligere har jeg en venninne som satte hele livet sitt på vent for å hjelpe meg og min familie i en uke.
Hun var helt ekstraordinær og er alltid der når vi trenger hjelp.
En jente som vi er så takknemmelig for å ha i vårt liv.



Så har man noe av det beste av det beste, nemmelig mødre.
For mens svigermor vasker tøy, vasker mamma huset og helper meg å få ting på plass etter flytting.
Og i går kom dette flotte ekteparet innom...


de hadde med seg denne...


Og i dag kom de innom igjen med hjemmelaget empanadas...
Som selvfølgelig smakte helt NYDELIG!!!!

Tusen takk alle sammen for at dere hjelper oss og tenker på oss.
Det betyr veldig mye...

Til slutt en film anbefaling:



Fantastisk film!!!

fredag 28. januar 2011

VG.no og annonse fjes.

For noen dager siden ringte en hyggelig mann meg.
Han var fra VG
Vg skulle lage en annonse for Aleris og i den forbindelse ville han gjerne spørre meg noen spørsmål.
Og tema var selvfølgelig SLANKEOPERERT OG GRAVID.
Jeg sa ja til det og artikkelen kan dere alle få lov til å lese



onsdag 26. januar 2011

Uke 34 og hjemreise


I dag er det onsdag 26. januar, og du er 34 uker og 1 dag ut i svangerskapet.
Det er 6 uker og 1 dag igjen til din termin, torsdag 10. mars.

Nå er babyen i magen blitt så stor at den ikke lenger flyter, men hviler i livmoren.
Merker du at bevegelsene også kjennes annerledes?
Babyen begynner å få dårlig plass.

Fra 34 uker og 0 dager til 34 uker og 6 dager av svangerskapet.
Vekt: 2300 g
CRL: 30 cm
Full lengde: 41 cm

OM BARNET
Fosteret er i begynnelsen av denne uken 32 uker gammelt.
Nå flyter det ikke lenger, men hviler i livmoren.
Øynene åpnes når fosteret er våkent, og lukkes når det sover.
Øyefargen er vanligvis blå uansett hva som blir den endelige fargen fordi pigmenteringen ikke er ferdig ennå. Endelig utvikling av øyefarge krever at øyet blir utsatt for lys, og det kan ta flere uker etter fødselen før barnet får sin endelige øyefarge.
Fingerneglene begynner nå å bli så lange at fosteret kan klore seg selv.

Nå er vi inne i uke 34 av svangerskapet og jeg begynner virkelig å bli tung.
I dag oppdaget jeg at jeg faktisk begynner å bli hoven i beina, noe som er rart for frem til nå har jeg bare blitt tynnere i armer og ben.



 
Jeg har blitt skrevet ut av sykehuset med antibiotika i “sekken” som jeg skal ta i 3 dager.
Betennelsen i galleblæra har gått tilbake, så da er den smerten borte.
Det hjalp mye på formen.
Smerte gjør deg ganske redusert.
Jeg har time på sykehuset til tirsdagen for å sjekke at alt er greit.
Så nå er det bare å vente og ruge og håpe på at ikke smertene i kroppen øker.
De smertene jeg har nå har med svangerskap å gjøre og ikke med galleblæra…

søndag 23. januar 2011

Gallestein og galleblærebetennelse

Gallestein, er små steiner i galleveiene.
De fleste gallesteiner dannes i galleblæren, fordi den fungerer som en slags bakevje for gallen.
Steinene er som regel ertstore eller mindre, men de kan av og til bli ganske mye større.
Jeg er sikker på at mine er på størrelse med de som gullbrann spiser i den fjordland reklamen på tv.
Omtrent halvparten av befolkningen har til enhver tid små steiner i galleblæren, og de aller fleste merker ikke noe til gallesteinene, som ofte oppdages tilfeldig i forbindelse med andre undersøkelser.
Det foreligger hyppigst hos kvinner, og forekomsten øker med alderen.
Men jeg har selvfølgelig fått noen som skulle merkes.
Og det ikke bare litt heller.

Skyldes galleblærebetennelse alltid gallestein?
Nei, det kan skje at galleblæren blir betent, uten at du kan finne gallestein.
I de aller fleste tilfellene finner de somoftest en eller flere gallesteiner i galleblæren ved akutte betennelser. Hos meg fant ultralydlegen det han så fint kalte for grus.
Grus meg her og grus meg der.
Grus er jo bare et annet ord for stein.
Jeg har grus i gården hjemme og det hadde jammen ikke vært nå småtteri og kvittet seg med vis man han hadde svelget en.
Det kan også komme bakterier fra tarmen og opp til galleblæren.

Vet vi noe om årsaken til at det dannes gallestein? Er det noe jeg kan forebygge?
Det har vist seg at gallen er en ustabil væske, det vil si at det skal lite til av forandringer før det dannes steiner.
Hos pasienter med overvekt og høyt fettinntak er kolesterol innholdet i gallen forhøyet, og det kan gi gallestein.
Vektreduksjon og redusert fettinntak er derfor trygt å anbefales.
Men de vet lite om hva som fører til dannelsen av gallestein.
Å da er det typisk min flaks å få en av de sykdommene som det er få leger som kan veldig mye om.

Hvilke symptomer gir gallestein?
Det typiske er smerter.
Gallen drives ut av muskelsammentrekninger i gallegangen, og hvis gangen er tettet av en stein, får du kolikkaktige, krampelignende smerter øverst i magen.
De kan stråle ut mot ryggen, og av og til opp i høyre skulder.
Hos meg la de seg som et belte rundt øvre del av magen og ryggen.
Var akkurat som om noen hadde tatt et belte og strammet til alt de hadde.
Stein i galleblæren gir ofte litt mer diffus verk.
Fordi det skilles ut ekstra galle etter et matinntak, er det typisk at gallesteinsmerter kommer like etter måltider, særlig etter større eller fettrike middager.
Når du får smertetakene, er det vanskelig å ligge i ro.
Jeg hoppet og gikk og satt og alt på en gang.
Sto og trippet og de måtte gi meg beroligende for å få meg til å stå stille.
Hvis en stein har satt seg fast i gallegangen og stenger av for gallestrømmen, vil dette føre til at gallefargestoffer hoper seg opp i kroppen, og da får pasienten ganske raskt gulsott, lys avføring og mørk urin. Det har ikke skjedd hos meg, med tanke på at jeg har jo bare litt grus jeg vettø…

Ved galleblærebetennelse er det mer jevn verk oppunder ribbebuen på høyre siden, og det er også ømt hvis du klemmer på magen i dette området, eller hvis du puster dypt inn.
Man føler på en måte at man ikke får puste på noen måte.
Uansett om man tyr til pusteteknikker som man lærer ved fødsel eller bare driter i alt å lar det gå.
Du føler du blir kvalt uansett, så da er det bedre å drite i det spør du meg.
Smertene kan stråle opp i høyre skulder og bak i ryggen også.
Hos meg som sakt lå det som et dritens belte.
Galleblærebetennelse gir også ofte feber, og det ser du sjelden ved rene gallesteinsanfall.

Bør jeg gå til legen med slike plager?
Ja, et akutt gallesteinanfall gir ofte så sterke smerter at man må kontakte lege, iallfall før det er klart hva smertene skyldes.
Jeg tror uansett at får du smerter i forbindelse meg galle, så er det ikke noe du lurer på.
Du ringer mest sannsynlig rett til sykebilen.
For du tror du kommer til å dø.
En galleblærebetennelse kan også gi et ganske alvorlig sykdomsbilde, og vil i praksis ofte behandles på sykehus.
Dersom du er vet at du har gallesteiner, og får mindre smertetak fra tid til annen etter måltider, er det ikke nødvendig å kontakte legen hver gang.
Men du bør notere deg når og hvor ofte du har plagene, også ved diskutere med legen din hva du bør gjøre.

Hvordan stilles en sikker diagnose?
Ultralydundersøkelse er en enkel og god metode for å påvise gallesteiner i galleblæren.
I den videre utredningen er det også aktuelt med såkalt ERCP, som er en spesialrøntgenundersøkelse med kontrastinnsprøyting i galleveiene.
Til dette brukes et tarmskop som føres ned til tolvfingertarmen gjennom munnen.
Jeg måtte ha en MR, for jeg kunne ikke ha noe annet siden jeg er gravid.
Som dere leste i et tidligere innlegg ble jo det en fiasko, så da måtte de nøye seg med ultralyden.
Man tar selvfølgelig også masse blodprøver.
Tester CRP og lever for å bekrefte mistanke.

Hva er behandlingen for galleblærebetennelse?
Akutt galleblærebetennelse med feber og smerter behandles med antibiotika, som oftest på sykehus.
Jeg får antibiotika nå.
Spesialistene diskuterte det og ble enige om at selv om jeg er gravid kunne jeg få det.
I neste omgang kan det ofte være aktuelt å fjerne galleblæren, iallfall hvis du har hatt flere anfall.
Dette må gjøres kirurgisk, men de siste par årene er det utviklet metoder som gjør at dette inngrepet er vesentlig mindre omfattende enn tidligere.
Men det er fortsatt ikke en risikofri operasjon.
I mitt tilfelle er den litt mer komplisert med tanke på at anatomien min ikke er helt lik alle andres etter GBP operasjonen.

Og gallestein - gjør man noe med dem?
Når man opererer, fjerner man samtidig de gallesteinene man finner.
Uten galleblære er det selvfølgelig mindre risiko for at du skal utvikle nye gallesteiner, selv om det av og til kan dannes stein i gallegangen.
Jeg kunne nok vært en av de som hadde klart det.
Jeg som er full av lykke og hell.
Det går an å fjerne gallestein som har kilt seg fast i gallegangen, via et såkalt tarmskop, der man går ned via munnen til tolvfingertarmen.
Da kan man samtidig utvide utløpet av gallegangen, slik at det blir mindre risiko for at evt senere steiner skal sette seg fast.

Er det sikkert at man blir frisk etter en operasjon?
De fleste blir kvitt plagene sine etter at galleblæren er fjernet.
Det er imidlertid enkelte som fortsetter å danne steiner, som da fortsatt kan kile seg fast og gi gallekolikksmerter.
Noen kan også få vedvarende smerter i området etter operasjonen, av omtrent samme type som før de ble operert.
Det er usikkert hva disse smertene skyldes.
Alt i alt er imidlertid resultatene ved operasjon svært gode.

Da håper jeg dere har lært litt om gallesten og galleblærebetennelse.

Lille lurva har vært her og besøkt mammaen sin etter en helg hos farmor og farfar.
Hun var så glad for å se mamma og ville rett opp i senga å gi kos.
De siste gangene hun har vært her har det vært samme jordmor på vakt, så ruska smiler og skal være med.
I dag fikk hun være med jordmora ut å hilse på en av de andre jordmødrene.
Det var stas, også fant de noen leker som hun fikk lov til å låne med seg inn på rommet.
Det er så koselig at alle syntes hun er så blid, det varmer et mammahjerte for ingenting er vel verre enn sutrete unger.



lørdag 22. januar 2011

Enda en dag i sykesenga...

Natta i dag ble ikke så fin som jeg hadde håpet.
Gledet meg veldig til å sove uten veneflon i armen.
Det fikk jeg, men er hoven og oppstikket så jeg merker godt at jeg har begge armene for å si sånn.
I dag kom de inn og tok de vanlige prøvene på morgenkvisten.
I går var CRP’n på 93 i dag er den på 67, så det betyr at den er på vei ned.
Det er bra.
For de som ikke vet det så skal den ligge under 10…
Så foreløbig blir jeg her på detta sykehuset.
Lillegutt vokser som bare det, så da er det bare å ligge her å vente på neste avgjørelse.


(bildet lånt av google)

Hvor lenge jeg skal gå på antibiotika osv.


fredag 21. januar 2011

Spenning

Dette har vært nok en dag fylt med spenning.
Gastrolegen kom inn i dag tidlig å sa at han ville ta en MR av meg.
Grunnen til det var for å se nærmere på galleblæra.
Vis det var galle stein ville han sende meg til rikshospitalet så fort som over hodet mulig.
Ingen ved dette sykehuset var kompetente til å operere på meg.
Han forklarte hvordan man vanligvis utførere en slik operasjon og så forklarte han hvordan den måtte utføres på meg.
Det ville han overlate til spesialistene over spesialistene innenfor mage og tarm.
I tillegg var det jo det at jeg er gravid, og han ville da at de inne på riksen skulle ta avgjørelsen om de måtte forløse barnet før operasjon.

Så da var det bare å vente til de kunne ta meg i mot nede på MR.
Når det var tiden for undersøkelse ble jeg hentet av en portør, noe jeg tenker at må være verdens kjedeligste jobb.
Men noen må jo ha de jobbene også.
Så ble jeg stroppet fast i MR maskinen.
Det var helt GRUSOMT.


(bildet lånt av google)

Jeg ble klemt over magen og fikk skikkelige smerter.
Vi måtte bare avbryte og ta nok en ul isteden.
Ul denne gangen viste galle grus, men mindre betennelse.
Det betydde at antibiotikaen jeg hadde fått hadde hatt effekt.
Så da ble det heldigvis på en måte ikke riksen, men flere spørsmål.
For mannen passet dette fint for han hadde noen hyller han skulle sette opp i morgen.
Nå fortsetter vi på antibiotika her og tar en dag om gangen.

Sara har selvfølgelig vært på besøk hos mamma i dag og hun begynner å bli ganske fortrolig med dette rommet.
Hun spankulerer rundt her og ordner og styrer og sjarmerer jordmødrene.
I dag hjalp hun til med søppel og rydding på badet.



torsdag 20. januar 2011

Tilbake på samme rom

Ja da skjedde det igjen.
Jeg fikk et anfall.
Kroppen begynner å skjelve, jeg besvimer og blir helt borte over lengre tid.
Det tar tid før jeg klarer å roe ned kroppen å få normal pust.
Mamma kom innom og fikk det med seg.
Stakkar mamma, hun ble kjempe redd.
Men den sakkyndige var deg og roet ned situasjonen.
Ikke fordi hun er mindre redd, men fordi hun er flinkere til å late som.
Den ene legen forklarer anfallene med at jeg er sliten og underernært i kroppen.
Så da må jeg spise mer.
I går spiste jeg ganske bra.
Jeg tygget hele tiden og ender vel opp med hull i tenna på størrelse med gråstein.
Det passer jo kjempe fint for jeg elsker å gå til tannlegen.
Det finnes ikke bedre hobby i verden enn det!

Mann og sakkyndig er bekymret.
(ikke så mye mann)
Men jeg tenker sånn at når de ikke tar dette på alvor på føden, så er det ingen vits å kjøre frem og tilbake dit hele tiden.
Det er jo ikke sånn at de ikke vet om meg der oppe.

Om kvelden kjente jeg en annen type smerte, som ente i et nytt anfall.
Da var det mann og svigermor som fikk med seg hele stå heiet.
Mannen min blir ikke vippet av pinnen for så mye så han tok det med knasende ro.
Mamma og svigermor var derimot enig om at ingen av de ville være alene med meg…
Smerten fortsatte og til slutt måtte jeg bare gå å legge meg.
Men denne gangen tok det fullstendig av.
Til slutt bare hylte jeg av smerte.
Jeg klarte ikke å ligge, sitte eller stå og uansett hva jeg gjorde ble det bare verre.
Den rolige avbalanserte mannen var sikker på at fødselen var i gang, mens jeg ropte at dette er IKKE rier. Jo svarte han, det er det.
Du veit ikke noe om det Monica, for du var borte under forrige fødsel.
Jeg spurte han om jeg ropte og var hysterisk under forige fødsel…
Og da svarte han like rolig at vær fødsel er forskjellig.
Så nå var det bare på med klær og frem med kamera.
Den sakkyndige der i mot så lettere skremt ut.
Og har uttalt i etter tid at hun tenkte at vis det er sånn det er å føde skal ALDRI jeg gjøre det.
Inn i bilen bar det og mannen sang i bilen mens han kjørte til sykehuset.
Jeg klarte ikke å roe meg ned og smerten var uutholdelig.
Vel fremme satte han meg i en rullestol og kjørte rally gjennom gangene samtidig som han ba meg være litt stille og roe meg ned.
Smerten og hysteriet hadde tatt meg.
Når jeg kom inn på undersøkelsesrommet fikk jeg etter hvert noe beroligende og morfin.
Det hjalp anestesilegen så hun fikk satt i veneflon. Også fikk legen tatt de undersøkelsene som skulle til.
Jeg husker jeg ble dritt irritert på legen som spurte så mange spørsmål, så til slutt sa ja bare spør du meg, så spør jeg deg.
De la meg inn og dopet meg ned heldigvis, så jeg fikk sovet noen timer.
Smertelindring og varm rispose og en veldig omsorgsfull jordmor gjorde susen da.

I dag kom overlegen på føden inn.
Og hun var en veldig hyggelig dame.
Hun fortalte hva de tenkte og sa hvem prøver jeg skulle ta.
Hun forsikret meg om at de tok meg på alvor og at de skjønte at dette her var veldig vondt.
Så sånn her skulle dagen se ut:
Blodprøver
Besøk av gastrolege
Ultralyd av galleblære

Blodprøvene ble tatt med et stikk denne gangen.
Noe som ikke er helt vanlig for meg som er vant til å bli stukket mange ganger,

Besøket av gastrolegen var hyggelig.
Han sa ikke noe som var nytt ang operasjonen.
Han anbefalte noen næringsdrikker som jeg kunne ta vis jeg ikke ble bedre.

Så var det ned for å ta ultralyd av galleblæra.
Han kunne ikke se noe der og da.

Etter en stund kom legen på føden inn sammen med en gastro kirurg.
De var litt bekymret for svaret på blodprøvene.
Lever funksjonen var ikke helt som den skulle og de ville ikke utelukke gallestein.
Så i tillegg til smertelindring har de nå satt meg på antibiotika.
Så det blir spennende å se hva de neste ukene bringer.

Jeg er ganske låst til senga, men nå er det ikke så uvisst. Det skjer ting og de tar meg på alvor…
Og den lille skjønnheten her som har lært å holde seg for ørene av pappa'en sin kom selvfølgelig på besøk til mamma...



Nok en gang  så er det veldig hyggelig om dere følger bloggen...

onsdag 19. januar 2011

Uke 33

Fra 33 uker og 0 dager til 33 uker og 6 dager av svangerskapet.
Vekt: 2100 g
CRL: 29 cm
Full lengde: 39 cm



OM BARNET

Fosteret er i begynnelsen av denne uken 31 uker gammelt.
Ettersom det er mindre plass i livmoren, vil ikke fosteret kunne bevege seg like fritt som tidligere og bevegelsene blir mindre.
Pupillene begynner å reagere på lys.
Kanskje kjenner du rytmiske bevegelser – det er kanskje fosteret som hikker!
Ingen vet hva fostre tenker eller drømmer om, men nå har fosteret REM (Rapid Eye Movement) søvn, som vanligvis indikerer en drømmefase.

Ja så var det denne graviditeten da.
Hva skal en si?
Når jeg lå på sykehuset fikk jeg 2 liter væske på lørdags kvelden når jeg kom inn.
Men på søndag måtte jeg bare spise flytende kost, noe jeg sliter med når jeg går gravid.
Så på søndag ble det 2 kopper med rett i koppen frem til sånn ca kl. 18.30.
Da fikk jeg den nydelige intravenøse maten, som brukte ca 12 timer på komme seg inn i kroppen.
Jeg var så svimmel på søndag med tanke på at jeg hadde fått så lite i kroppen.
På sykehuset tror de at jeg ikke vil ha mat, noe som ikke er tilfelle.
For jeg har lyst på mat.
Har bare veldig lite plass til mat.

På tross av lite mat så vokser den lille i magen.
Bra for han, ikke så bra for meg.
Jeg har gått opp 3 ½ kilo på disse dagene, så han vokser seg stor og sterk.
Merker at det er veldig lite plass i magen nå og at jeg er sprengt.
Huden er tynn og blod årene veldig synlige.
Var på UL på fredag og da fikk vi et lite glimt av den lille.
Han var meget lik sin søster.
Nesten skremmende.
Så det blir spennende å se når han kommer ut.





Når det gjelder dagene her hjemme, er de vonde, men VELDIG hyggelige.
Sykepleieren eller den SAKKYNDIGE som noen vil kalle henne er her og passer på meg og resten av familien.
Hun skifter bleier og lager mat.
Passer på at mor og barn får i seg akkurat det de trenger.
Så trenger dere pleie kan jeg anbefale min sakkyndige.

Men sånn helt seriøst, hun er helt fantastisk og jeg er veldig takknemlig for at jeg har så gode venner.
Venner som setter hele livet sitt på vent for å hjelpe meg og min familie.

Å, vi koser oss.
Vi lager amerikansk frokost.
Steker baguetter.
Lager vaffler.



I dag har hun og Sara vært på aketur.
For pappa har kjøpt nytt akebrett til jenta si.

tirsdag 18. januar 2011

Noen dager…

I natt har jeg sovet…!
For en nydelig følelse.
Utslitt?
Nei medisiner.
Det er vel akkurat det som er det positive med sykehuset.
Sliter med å sove?
Jepp vi har noe for det.
Jeg våknet kl.05.15 intravenøsen hadde stoppet opp, så armen var ganske hoven.
Fikk lagt inn ny veneflon med større nål og da ordnet det seg og jeg fikk sove litt til.
Kl.09.00 var det tid for gastroskopien så da kom dagens jordmor og trillet meg ned.
En veldig hyggelig dame.
Vel nede måtte jeg vente litt før jeg fikk komme inn i det skumle mørke rommet.
For dere som ikke har tatt en gastroskopi før vil jeg bare si at det er en undersøkelse som ikke på noen måte er sent av gud.
Jeg tok det på strak arm.
Det skal sies at jeg ikke tok det med et smil, men da har de gjort nok en undersøkelse som jeg sa de ikke trengte.
Fordi jeg kunne forklare de hvorfor hag hadde de problemene som de sendte meg ned for.
De trodde ikke på meg, men det viste seg at jeg hadde rett denne gangen også.
Det er rart det der hvordan man kjenner sin egen kropp.
Når jordmoren kom og hentet meg spurte hun om de fant noe galt.
Jeg sa nei, og hun sa: det viste du vel på forhånd?
Ut på formiddagen kom Ingvild (sykepleieren) på besøk og legen stakk nesen sin inn for å ta en prat.
Hun ville vite om vitaminene mine og syntes at tiden hadde kommet for å legge inn en CVK som du kan lese om her
Hun skulle snakke med anestesi legen om hva han tenkte og hvor fort vi kunne få det gjort.
Kjente panikken komme litt da.
Etter en stund kom anestesi legen og får å gjøre en lang historie kort ville han ikke legge det inn og syntes vi skulle prøve andre ting først.
Han ga beskjed videre til gyn og da sa hun at det ikke var noe mer de kunne gjøre for meg.
Det at jeg lå der var et tilbud fra deres side som jeg ikke trengte å benytte meg av.
Hun sa også at hun mente det var helt uaktuelt å sette fødselen i gang før uke 37.
Min oppgave var å spise mer mat.
Hun var lite hyggelig på slutten.
Hun sendte meg hjem.
Jeg har time på føden til mandag med overlegen.
Frem til da skal jeg skrive opp alt jeg spiser også får vi ta en prat med henne om hva vi skal gjøre.
Det jeg trenger nå er en kokk som lager kaloririk mat.
En baker som baker osv
Noe så bakvendt…

Jaja, men det er godt å være hjemme hos mann, barn og sykepleier (som bor hos meg)

søndag 16. januar 2011

Nydelig mat.


Natta var ganske grusom. Jeg har ikke fått sovet noe særlig. På morgenkvisten kom det en for å ta blodprøve av meg. Men hun bommet 3 ganger og måtte komme tilbake senere for å prøve på den andre armen. I dag tidlig fikk jeg også ny jordmor ved vaktskiftet. Det var hun som tok vannet når jeg gikk med Sara,og jeg syntes det var koselig å se noen kjente ansikter. Etter en stund kom legen inn også. Vi pratet litt sammen og etter en stund fikk jeg beskjed om at jeg bare kunne spise flytende kost. Og at jeg måtte faste fra kl.24.00 for i morgen skal jeg ta en laproskopi. Jeg har fått i meg 2 kopper med rettikoppen,så har vært veldig svimmel i dag. Har blitt mye sitting i sengen og kjenner det ganske så godt i hoftene. Var en liten tur nede i kiosken og kjøpte meg et blad. Der var han fyren fra Norvegia reklamen. Han som slår opp med alle. Så vil du møte en kjendis må du henge på sykehuset. På kvelden fikk jeg en nydelig rett som sykehuset spanderte på meg. Nemmelig intravenøs føde med ekstra B12 og fett. Så får vi håpe det gjør susen. Nå er det kvelden, også får vi se hva de bestemmer seg for i morgen. Håper også å få tak i tråløs nettverksbrikke i morgen. For nettet funker ikke på sykehuset, så jeg blogger fra mobilen...

Innlagt på sykehus...


Natt til lørdag var en slitsom natt. Jeg hadde mye smerter og fikk lite søvn. Smerter er jo ikke akkurat ukjent, så dagen gikk sånn passe greit. Ingvild som er verdens beste venn har "flyttet" inn til oss og hjulpet meg med Sara. Det har vært til stor hjelp og på lørdags morgen stelte hun og passet Sara så jeg fikk sove litt. På lørdags ettermiddagen etter et lite kafé besøk kjente jeg at smertene økte. Og når vi kom hjem tok jeg meg en dusj. Det hjelper ofte på smerten. Om den ikke forsvinner,minsker den iallefall litt. Etter at jeg hadde dusjet satte jeg meg ned. Kroppen var sliten og jeg hadde fortsatt vondt. Jeg begynte og skjelve og i følge Ingvild(sykepleieren) fikk jeg et anfall. Jeg har hatt dette før i svangerkapet. Kroppen begynner og riste, så besvimer jeg og er borte lenge. Hun ringte legevakta som sente en ambulanse. Så bar det avsted til sykehuset med blålys. Jeg ble sent rett opp til føden. Der tok de, de vanlige undersøkelsene av babyen. Og den hadde det fint. Noe jeg viste siden jeg var på ordinær Ul uke 32 på fredag. Siden jeg kom inn med ambulanse la legen meg inn og endelig får jeg litt væske i denne tørre kroppen. Jeg har fått en paragin forte uten effekt og risposer. I morgen tidlig kommer de å tar blodprøver. Best av alt har jeg fått en hyggelig jordmor. Nå blir det spennende å se hva som skjer videre. Følg gjerne dagene mine videre fra innleggelse til fødsel. Følg meg på facebook,bloglovin' og blogspot...

onsdag 12. januar 2011

Snuppelura, den nydeligste i verden...

Sara er så fornøyd med stolen hun fikk av Nissen (pappa) til jul.
Den har fast plass på stuegulvet foran tv.
Hun klatrer opp i den for å slappe av.
Når noen ringer stiller hun seg forann stolen å peker og forteller (babbler) om den...
Her ser hun på bjørnen i det blå huset!



Et innblikk i stuen del 3

Da har dere fått sett spisestue og midten av stuen, så da er tiden kommet til den siste kroken.
Sofakroken.

Sofakroken sett fra tv


Lampen i taket over sofabordet


Sofakrok sett fra kontrastvegg



Det store lyset i vinduet lukter svakt av kaffe.
Vi fikk det til jul av søsteren min og svogeren min.


På bordet har jeg en bolle med frukt og et lysfat.



Kontrastveggen.
Bildet tatt fra vinduet.
Her henger et stort hvit speil med lysestaker.
Og under står slagbenken vår.

tirsdag 11. januar 2011

32 uker

Fra 32 uker og 0 dager til 32 uker og 6 dager av svangerskapet.
Vekt: 1800 g
CRL: 28 cm
Full lengde: 38 cm

OM BARNET
Fosteret er i begynnelsen av denne uken 30 uker gammelt.
Kroppen vokser ikke like fort lenger, men hjernens vekst fortsetter i samme tempo.
Når nye hjernefolder dannes, presses hodeskallen utover slik at hodestørrelsen øker.
Antallet nervesammenkoblinger i hjernen øker enormt!
Håret på hodet blir tykkere, og nå er både tå- og fingernegler ferdig formet.
Lanugohåret dekker stadig mindre deler av kroppen, og øyebryn og øyevipper blir stadig lengre.
Nå har fosteret så dårlig plass i livmoren at det må trekke føttene opp og innta det vi kalles fosterstilling. Fosteret får stadig mer fett under huden slik at noe av rødfargen forsvinner og huden ikke lenger er så rynkete.
Nå er fosteret i ferd med å få det litt lubne utseende som hos nyfødte.



Sara er opptatt av mager om dagen.
Ikke fordi vi har sakt at det er en baby inni magen til mamma, men fordi hun er opptatt av kroppen.
Samtidig som hun er veldig opptatt av å kose.
Kose nesa, kose magen, kose øret…
Hun legger seg inntil magen og vær gang det sparker sier hun: ÅY!!!
Så legger hun hodet innat pappa sin mage og sier: NEI… Og rister på hodet.

Et innblikk i stuen del 2

I går fikk dere se noen bilder fra spisestuedelen vår.
I dag tenkte jeg å vise dere midten av stuen.
Her er det åpent på gulvet foran tv...

Første vinkel er fra spisestuen.


Denne vinkelen er fra sofadelen.


I vinduet har jeg to lamper og to små gamle kopper som det står MOR og FAR på.
De tenner jeg telys i.
Jeg har arvet dem etter mormor og morfar.




Over tv har jeg en bildelist.
Denne er ikke helt ferdig ennå.
Jeg skal ha bilde av begge barna der, sammen med deres bokstaver.
Her er bokstavene til Sara Lovise...

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...