Fulgte ikke malen…

…som lå i andres forventninger.

For sånn er det for oss alle sammen.

 I de kretsene vi vanker er det forventninger til hvem valg vi skal ta og når vi skal ta de.

Det gjelder enten du tilhører et tro samfunn eller ikke.

Det gjelder om du er etnisk norsk eller 1. 2. eller 3. generasjons innvandrer.

Jeg er pinsevenn også i disse omgangskretsene er det forventninger, og jeg fulgte IKKE malen.

Malen jeg ikke fulgte er ekteskap og familie malen.

Det er ikke uvanlig i pinsevenn miljøet å gifte seg tidlig.

Det betyr ikke på noen måte at alle gjør det, men veldig mange.

Altså veldig mange finner hverandre i tidlig alder.

Man gifter seg i en alder av 18-22 år.

Det er innenfor “normalen” og er man HELT RIKTIG er man sammen i 2 år, så forlover man seg.

Innen 1 år man gift, så er man gift i ca. 2 år så kommer første barnet.

Barn nummer 2 kommer som oftest 2-3 år senere.

Og så er det bare å vente på barn nummer 3 i rekken som også ofte kommer 2-3 år etter nummer 2. noen er litt utenom det vanlige og venter noen år før de får nummer 3.

Men de “fleste” skal ha 3 barn.

Da er man innen for “normalen” Så hva med alle oss andre som ikke følger malen?

For det er overaskende mange av oss som ikke gjør det.

Det er bare at man ofte føler seg alene.

Jeg var 19 år når jeg giftet meg.

Altså fulgte jeg “malen” litt men det stoppet der.

Vi var bare sammen 5 måneder før vi forlovet oss og 15 måneder før vi giftet oss.

Altså giftet vi oss for fort.

Og da ble det visket i krokene om jeg var gravid.

Hviskingen tok slutt når det hadde gått et år og vi fortsatt ikke hadde noe baby å vise frem.

Så begynt spørringen, for nå hadde vi vært gift i 2 år og det var på høy tide med en baby.

Det var som hakk i plata.

Ja når skal dere ha barn da?

Ja dere skal vel ikke ha noen barn snart dere da?

Og spørsmålene haglet inn til de gikk over til setninger som: huff får ikke dere barn da?

Eller: Barn er jo ikke for alle…

Så endelig var dagen der når vi kunne annonsere for verden at endelig skulle vi også ha en liten baby. Men så brøt vi malen igjen, for neste gang man skal komme med en slik kunngjøring er jo som nevnt tidligere 2-3 år senere.

Vi kom med gode nyheter 13 måneder senere da var jeg 3 måneder på vei.

Og siden minstemann kom en måned for tidlig ble det 18 måneder mellom våre 2 små.

Noen velger å vente lenge med å få barn.

Noen finner ikke den rette før de er voksene uten at det nødvendigvis er noe galt med verken de eller det.

Og noen kan rett og slett ikke få barn.

Er vi virkelig så glad i å tråkke i salaten at vi ikke klarer å la det være å stille disse spørsmålene.

For i noen tilfeller kan jo faktisk ikke alle få så mange barn de vil heller.

Noen får et barn og sliter med å få nummer 2.

Noen får 2 barn og sliter med å få nummer 3.

Noen får aldri biologiske unger uten at det er noe skam i det.

Noen jeg kjenner har valgt å adoptere 5 nydelige barn UTEN at de sliter med å få barn.

Det var rett og slett et valg.

FLOTTE mennesker mener nå jeg uansett hva andre mener.

Å følge malen og standarden som skapes av forventninger er ikke alltid like lett for alle.

Min oppfordring er å ha respekt for at andre velger annerledes eller at for noen er det ikke en selvfølge å kunne leve opp til forventingene.

Hva mener du om forventninger samfunnet har til de valga du burde ta?

Og har du tatt valg som andre “reagerer” på?

Og har du vært i en situasjon der du gjerne skulle fulgt “malen” men det har ikke gått?

Mat til dokka og oss...

Dokka til Sara er heldig dokka meddelte hun så kjekt her.

 For den får hjemmelaget mat.

Hahaha, hun lagde mat på lekekjøkkenet sitt og matet så dokka si etterpå.

Og når dokke og barn er matet og lagt så må foreldrene i huset spise litt også.

Da var det smørte tortillalefser med philadelfiaost med urter og hvotløk, ost, skinke, rødløk og crispi salat.

Og cupcakes i sorte former med RÅÅÅÅÅSA glasur...



Gjesteblogger

Jeg er så heldig å har folk som vil gjesteblogge for meg. Denne gangen er det en nydelig jente som heter Ida som var så snill og hjelpe meg. Her er hennes innlegg om adopsjon.
Savner du mammaen din?
Ordet adopsjon har bodd i hodet mitt noen uker etter at Monica spurte om jeg ville skrive litt om temaet… et  tema jeg kanskje ikke har mest erfaring med. Jeg er oppvokst med samme mamma og pappa hele livet, vært sammen med barn som har bodd på samme plassen med de samme foreldrene, de samme søsknene, den samme maten. Jeg har vel levd det man kan kalle ”et helt vanlig liv.” Allikevel er det noen mennesker som har satt spesielle spor i livet mitt, mennesker jeg har tenkt mye på, stilt mange spørsmål til, mennesker som skiller seg ut fra ”det vanlige” og gitt meg et nytt syn på livet.

Når jeg var ca 3 år ble jeg kjent med Camilla (navnet er byttet ut). Camilla hadde svart fint hår, fine krøller, hun var brun i huden, men det tror jeg ikke jeg tenkte på. Alle barn var jo forskjellige.  Camilla var full av liv i motsetning til meg som var beskjeden og stille. På et barnehagebilde sitter hun og lyser og er klar for å hoppe ut av bildet blant de andre barna som derimot ser litt trøtte og tilbaketrukket ut. Hun lo masse, og jeg kan love at hun fikk meg til å le. To helt forskjellige vesner, men på en rar måte ble vi gode venner og brukte for det meste tiden sammen til å ha det gøy og gjøre underfundige ting sammen. Foreldrene til Camilla var helt fantastiske, jeg kjenner lukten av vafler og et åpent hjem når jeg tenker på dem. De omsluttet Camilla med kjærlighet og omtanke . Det var ikke før jeg skjønte det her med biene og blomsten at jeg lurte litt på hvordan det kunne ha seg at Camilla var brun og mamman og pappan var hvite, og måtte spørre mamma om det her. Og videre måtte jeg spørre Camilla. Jeg syns det var vanskelig å fatte at man kan kunne få en ny mamma og pappa. Savnet hun mamman sin? Hvordan så hun ut? Husket hun noe? Var jeg adoptert? Det sistnevnte ble fort avkreftet med bilder og speil. Men hvordan føles det egentlig og ikke vite hvem man ligner på?

Jeg nevner  Camilla for å få frem mine erfaringer med adopsjon. På en måte føler jeg at det er et ganske touchy tema. Det handler kanskje ofte om å ikke vite helt hvor man kommer fra. Jeg skriver ”kanskje” fordi jeg tror det er umulig for en ”ikke adoptert” og sette seg inn i en adopterts verden og følelser. Det er noe helt spesielt, og som vi er forskjellige tror jeg følelsene kan være forskjellige fra person til person.

Etter å ha gått førskolelærerlinja i to år har ordet OMSORG prentet seg inn i hjernen min. Jeg tør å påstå at omsorg er grunnleggende for å leve. Omsorg eller ”ikke omsorg” fra tilknytningspersonen kan ha heldige eller brutale følger for et lite barn, og det er tilknytningspersonens ansvar. Det jeg syns er så godt, er at; om barnet får omsorg, så kan det leve godt med andre tilknytningspersoner enn den biologiske moren, ja i mange tilfeller mye bedre. Barnet har mulighet til å vokse opp i et hjem der det absolutt er ønsket, få utvikle seg og lære seg selv og kjenne i trygge omgivelser.

Jeg ser adopsjon som noe veldig positivt, og jeg har opp igjennom opplevd fantastiske adopsjonsforeldre, og de har noe felles: et stort hjerte, MYE KJÆRLIGHET, og deriblant OMSORG.

Ida Marie Rorge Jensen.

Hva syntes dere og skal jeg fortsette å ha gjestebloggere fra tid til annen?

Sklie og grøt. *film*

Vi har kjøpt sklie til ungene. Eller per i dag først og fremst til Sara.

Ruska var jo for noen uker siden i bursdag hos Thea og hun hadde fått sklie. Det syntes Sara var veldig morsomt og ville være der inne å skli hele tiden.

Så vi fant ut at dette måtte vi hat til "lekeplassen" vår.

Vi har nemmelig et grus plattå i hagen vår hvor vi har tenkt ha sandkasse og huskestativ.

Og nå også skli.

Så i går satte far og datter opp sklien inne på lekerommet enn så lenge.

Den var så stor at den tok hele rommet :o)

Som dere kan se, er det superstas.

 I dag ville hun ikke i barnehagen for hun ville være hjemme å skli.

Hun hyl gråt når hun å pappa måtte dra fra sklia.

Å når hun kom hjem var det først kos til "Isababy" som er en fast rutine også rett inn på rommet for "SKI"

Lillegutt har begynt med litt grøt, siden helsesøstra syntes han var litt liten.

Han gulper veldig, så hun håpet kansje litt grøt kunne hjelpe på vekta.

Jeg syntes ikke han er så liten, så jeg startet ikke med en gang, men nå er vi i gang.

Han syntes det var NYDELIG.

Å akkurat som sin kjære søster (og vist nok farmor) Hylte han mellom vær skje.

Det gikk ikke fort nok.

Sånn var Sara også frem til hun var ca. 13 måneder.

Da var det slutt på spisingen.

Ettervert skjønte vi at det var fordi hun ville spise selv.

Hun er kjempe sta.

Så får vi se hvordan Isababy blir....



Kul gutt

I går var Ingvild og jeg i byen, og da fant vi en skikkelig kul body til Isak.

DUDE!

Your

Girlfriend

Keep

Checking

Me Out...

Syntes den var helt fantastisk....

Så da blir det et lite bilderas av den fine gutten i kul body!

Min nye jobb.

Jeg har blitt hudpleie konsulent for Mary Kay.

Jeg stortrives...

Jeg holder hudpleiekurs,sminkekurs og spakurs.

På kursene lærer man hvordan man kan ta vare på huden sin vær dag hjemme på badet.

Lære å legge den perfekte sminke til hverdag og fest som passer ditt ansikt.

Å på spakursene lærer man hvordan man kan ha et lite hjemmespa i hverdagen med gode produkter.

Så nå øver jeg meg på å legge sminke på forskjellige mennesker.

Å da er det koselig med gode venninner som stiller opp, og som er så fornøyd at de drar ut etterpå med sminken på og syntes de er fine. (mine venninner hadde tort å si det vis de ikke var fornøyde)

Så da vil jeg vise dere noen av resultatene...

På bilde en er det lagt øyeskygge i grønntoner og en veldig skarp rosa rouge og en lys lipgloss.

På bilde to er det øyeskygge i blåtoner en rouge i bruntone og naturlige lepper.

På bilde en er det lagt øyeskygge i lillatoner, lys rosa rouge og lisrosa lipgloss.

På bilde to er det øyeskygge i bruntoner og rouge i bruntone og naturlige lepper.

(modell nummer 2 ble også fikset litt på håret)

Hva syntes dere?



Mor og barn i byen

 I dag har jeg og ungene vært i byen.

Vi koste oss med boller og is.

Vi skulle på shopping for å kjøpe et servis som jeg har siklet på en stund nå.

Så før vi dro ryddet jeg og Sara i kjøkkenskapene å pakket ned litt "lopper" til Estlandshjelpen.

Estlandshjelpen er et hjelpearbeid som mine svigerforeldre er med i og som drives av Menigheten Evangeliehuset som er deres menighet.

Når loppene var pakket kledde vi på oss å tok turen til byen for å kjøpe dette til mor:

Å lille Ruska måtte ha et par nye joggesko.

Å til mors store glede som ELSKER sko stå dette fine ordet i skobutikkene:

SALG

Så da ble det ikke bare et par men:

Men det fine ordet sto i flere butikker så Ruska fikk:

 

Og etter jeg begynte som hudpleiekonsulent for Mary kay så måtte jeg ha et sort skjort.

Kleskoden der er er sort og hvitt og dressjakke.

Så da kjøpte jeg dette til meg selv:



Barneoppdragelse...

Fler har spurt om hva jeg syntes er god barneoppdragelse og om jeg har noen tips siden vi har hatt en del barn i besøkshjem/beredskapshjem og fosterhjem.
Jeg syntes det er litt vanskelig, for vært barn er forskjellig og har forskjellige behov.
Altså tenker jeg at vært barn må oppdras forskjellig.
Alle barn trenger omsorg og nærhet.
Barn skal ikke føle seg avist eller underverdig. Det er viktig å møte barna på de tingene
som er viktig for dem.

STYRTE VALG:
Vi hadde et barn hos oss som var veldig opptatt av hun klarte ting selv.
Hun ville bestemme hva hun skulle spise, ha på seg osv.
Her ble styrte valg veldig viktig.
Noe jeg lærte veldig tydelig av mamma som gjorde det samme med min søster når hun var liten.
Har du lovet å lese på kvelden?
Mange av oss gjør det, så står vi der i situasjonen hvor barnet vil lese en bok som er for stor, eller får aldri bestemt seg om hvem bok den vil lese.
Da tror jeg man som forelder må være i forkant.
Er det viktig for barnet å velge, så gi det 2 valg.
Vil du lese boka om grisen eller blomsten? På den måten har du valgt 2 bøker som begge er greie for deg å lese (uansett grunn) og barnet for velge.
For jeg tror ofte valget kan bli for stort.
Å ha 10 bøker å velge mellom er ofte en umulig oppgave.
Tenk på det selv vis du stiller deg forann dvd hylla eller bokhylla…

Jeg pleide også å legge frem 2 sett med klær vær morgen. Helt fra truse og sokker til strikk/hårbånd.
Hun kunne velge et av settene.
Altså begge sett var greit å ha på, men hun fikk velge.
Da slapp vi kamper på morgenen som ingen av oss hadde lyst til å ha.

TIMEOUT:
Timeout har også vært praktisert mye her.
Enten det er en stol, eller nederste trappetrinn.
1 minutt for vær alder.
Altså 4 år, 4 minutter.
Å ja jeg setter min 1 ½ åring snart 2 åring på timeout stol.
Hun får en advarsel også blir  hun satt på stolen vis hun gjør det igjen.
Jeg setter på en klokke som ringer når det har gått tiden.
Det er veldig naturlig at barnet prøver å stikke av fra timeout plassen de første
gangene.
Første gangen tar jeg henne opp og setter henne på stolen å sier:
Du må sitte på stolen fordi du ikke hører på mamma.
Andre gangen sier jeg:
Du må sitte på stolen.
Tredje gangen sier jeg ingen ting, bare setter henne på stolen.
Å ja, hun gråter mens hun sitter der.
Når klokka ringer sier jeg at det er greit å da smiler hun og kommer bort.
Da sier jeg at det er ikke lov til å gjøre det hun gjorde og hun gir klem som unnskyldning.
Jeg øker ALDRI tiden vis hun ikke blir sittende.

ALDRI TOMME “TRUSLER”
Vi har lett for å bli frustrerte å si ting vi ikke hadde gjort eller vet vi ikke kommer til å holde.
Konsekvensen må kunne gjennomføres.
Dette mener jeg er viktig helt fra de er små.
Altså, barnet nekter å kle på seg og bare gråter.
Vi har dårlig tid og vil få slutt på gråten. Så blir for eksempel denne setningen sakt:
Vis du ikke kler på deg nå så kan vi ikke dra på besøk da.
Men det kommer jo ikke til å skje.
Vi skal jo på besøk og blir jo ikke hjemme fordi 2 åringen ikke vil kle på seg med
et smil.
Blir det for mange tomme trusler skjønner barnet dette.
Jeg mener at skal vi si noe sånt, så må vi si noe vi kommer til å holde.
Vi vet at om vi sier:
Ja, men vis du skal ha kake må du spise opp maten din først!
I bursdag, så er det tomme trusler. For barnet får jo kake uansett om det har spist pizza eller ikke i bursdag…
Hold det du lover! Det er mitt tips.

DAGLIGE RUTINER:
I det daglige tror jeg det er viktig å faste rutiner.
Da mener jeg ikke at man aldri kan gjøre noen annet, men barn trenger trygghet, og rutiner er med på å skape det.
Rutiner for frokost, lunsj, middag, kvelds, soving osv.
Da skaper man forventning til det som skal skje og øker gleden ved å lære.

LA DET FORBIGÅ I STILLHET:
Velg dine kamper.
For når sant skal sies er det veldig mye som går over av seg selv vis det ikke blir
gitt noe oppmerksomhet på det.
Første gangen den uønskede oppførselen skjer kan man si til barnet at sånn er ikke lov å gjøre eller si her.
Så går det som oftest over av seg selv. Så sant det ikke er en veldig viktig ting.
Altså velg dine kamper.

MER ROS ENN “RIS”:
Det er viktig å rose barna i det daglige.
Gi de positive tilbakemeldinger på stort og smått.
Barn vokser av det og blir trygge.
De får mestringsfølelse og det er viktig.
Ros så ofte som mulig.
Vær sint så lite som mulig.
For det er faktisk sånn tror jeg at grensesettingen IKKE blir MER effektiv av en sint stemme.
Kjeft tror jeg ikke fører så mange veier.
Men vi blir sinte å det er lov, trikset er å ikke bli sint av de tingene som ikke betyr SÅ mye, men spare den sinte stemmen til det virkelig gjelder.
Jeg vil ikke komme med noen eksempler på det, fordi at hva som virkelig gjelder er forskjellig fra familie til familie.

VÆR PÅ “LAG”:
Den viktigste av alle for oss er lagspill.
Altså jeg og mannen min er på lag.
Er vi uenige tar vi det i etterkant og ALDRI forann barna.
Altså jeg gir nugatti på brødskiva og mannen mener at det ikke er nødvendig vær dag. Så sier han det til meg senere når barna ikke er til stede.
Er det noe jeg syntes er vanskelig å ta en avgjørelse på har jeg faktisk sakt at
jeg gjerne vil tenke litt på det.
Snakket med mannen også har vi kommet frem til en avgjørelse sammen som vi mener er riktig.
Spør hverandre om råd og ha respekt for at dere er forskjellig.
Støtt hverandre ALLTID forann ungene og diskuter/prat om det senere.