Det er lov å sørge...

I den perioden før vi bestemte oss for privatklinikk var det mange veier å gå, for veien frem til privatklinikk tok litt over 3 år.

Vi prøvde virkelig alt i denne perioden.

Fotsoneterapi og all mulig annen type sone terapi.

Jeg lærte meg virkelig kunsten av å google i denne perioden.

Jeg leste om alle som fikk bar, som ikke fikk barn, de som hadde fått hjelp og de som ikke hadde fått det. Hvem midler som hadde hjulpet og hvem som bare gjorde ting verre.

Man blir virkelig ensporet i en slik prosess og hele livet stopper på en måte opp.

Man lever, men i bobla.

Mennesker rundt sier at det er viktig at dere nyter tiden nå før det kommer unger.

For når de kommer blir livet helt annerledes.

Jeg husket jeg tenkte: nyte livet nå før det kommer unger, for da blir det annerledes?

Ja, men det er jo annerledes vi vil ha.

Vi vil ha barn rundt beina, vi vil styre med legging.

Det er jo nettopp den fasen av livet vi lengter etter.

Vi vil dra på familie vennlige hoteller og kose oss ved basengkanten med et lite blidt menneske.

Vi ønsker oss store klemmer, for det er det neste steget i livet.

Tanken om at vi en dag skal bli flere.

Gleden ved å tilhøre en stor gruppe mennesker nemlig foreldre.

For det er litt ensomt på utsiden når du har ønske om å være en del av det felleskapet.

Å så distanserer man seg, for tanken på at det aldri kommer til å skje med meg tar over.

Man begynner å tenke på livet uten barn og får virkelig reflektert over hvordan man har lyst til å bli som mamma vis man bare får muligheten.

Misunnelse over mager som vokser begynner å blekne og sårheten over ens egen mage som ikke vokser tar heller plass.

All sjalusi og vonde tanker som: hun får jo unger hvorfor får ikke jeg bli mamma, går over til sorgen som man deler med sin aller næreste.

Om man da ikke tenkte så mye på det før, tenker man virkelig på det i dette stadiet.

For det skal sies at en slik prosess er en sorgprosess.

Noen sørger over at de ikke klarer det som skal være det mest naturlige i hele verden.

Noen sørger over å ikke kunne få et barn som er ens eget kjøtt og blod og noen sørger over partnerens sorg.

Dette må jobbes igjennom og kan ta tid, og da må man gjennom følelsesspekteret.

Det er lov og det er viktig for det er når man får jobbet gjennom ting man kan tenke klarere.

(bilde lånt av google)