Et liv etter slankeoperasjon

Jeg har spurt dere lesere om dere har noen spørsmål eller forslag til hva jeg skal skrive om. Det har kommet inn noen spørsmål, en del av dem har jeg svart på i tidligere innlegg, men her for en liten stund siden kom det inn noen spørsmål på bloggen sin facebook side. Det var spørsmål som var ganske personlige, som jeg ikke har svart særlig dypt på tidligere, så jeg skal gi det et forsøk. Håper dere spør vis jeg ikke svarer tydelig nok.

Spørsmålet lød sånn her:

Hei du Monica. :-)

Du har jo spurt om hva vi leserne kunne ha tenkt oss at du skulle skrive om på bloggen din, og jeg lurte litt på, hva med forholdet til din mann, hvordan den har vært i denne prosessen, både før operasjon, under og etter.

Gjerne også dette med venner, hvordan dem har taklet det at du har forandret deg masse.

Kanskje det med å ta med familien også, hva dem har tenkt og sagt?

For det må jo ha vært en veldig stor forandring for de også. :-)

Ja, og om du har noen gode råd å komme med da.

Syns det er leit at f.eks. forhold skal gå i vasken etter et slikt inngrep.

Det blir bare for meg helt fjernt.

Hva er forholdet til min mann?

Forholdet til mannen min er kjempe fint.

Vi har det godt sammen og vi er flinke til å prate sammen og ikke krangle.

Hvordan har det vært i denne prosessen, før, under og etter?

I prosessen har det vært veldig tøft for oss som par.

Vi har virkelig måtte gå noen runder for å få ting på plass.

Før operasjonen var det mange utfordringer for oss som par som dere kan lese om i etiketten endelig mamma.

I den prosessen i selve operasjonstiden var det greit, vi hadde noen runder, for han ville i utgangspunktet ikke at jeg skulle ta operasjonen og det mest fordi den kostet det den gjorde.

Den tiden etter operasjonen frem til jeg ble gravid var en berg og dalbane.

Jeg forandret meg mye i den perioden.

Fysisk var jeg ikke den samme og oppmerksomheten jeg fikk fra mannen ble annerledes.

Han skulle løfte på meg og tulle og det var jeg ikke vant til og slike ting ble litt vanskelig.

Tanken «du syntes jeg er penere nå enn før»

Det ble min aller verste fiende i denne perioden.

Det ble en sammenlignings prosess som ble vanskelig for oss.

Alt ble sånn: det gjorde du ikke før.

Og klart at det ble vanskelig for oss begge.

Men vi jobbet oss gjennom det og landet på begge beina.

Også dette med venner, hvordan har de taklet det at du har forandret deg så mye?

Det er vel det som har vært vanskeligst og mest interessant.

Jeg er vant med å ha masse mennesker rundt meg, men jeg skjønte det fort når jeg ble syk at grunnen til at jeg hadde det var fordi jeg tok initiativet.

Når jeg ble syk og trengte at de tok vare på meg og tok initiativet, var det mange jeg ikke så noe til, og de menneskene ser jeg ikke noe til nå heller.

Jeg har en god og nær venninne også er jeg så heldig at jeg og søsteren min ikke bare er søstre, men også venner.

Jeg har noen andre som jeg ser litt sånn i nye og ne, ting har blitt litt bedre nå i det siste, men det handler også om mitt initiativ.

Det er viktig for meg å ha mennesker rundt meg som jeg føler både gir og tar og at etter jeg har vært sammen med de så har jeg det bra med meg selv og føler at jeg virkelig har lyst til å heie på disse menneskene.

Jeg velger nok mine venner mer med omhu.

Det som også har påvirket meg er at jeg ikke er like åpen.

Jeg er personlig og slipper mennesker inn, men jeg har ingen jeg forteller alt til bortsett fra mannen min og til tider søsteren min.

Jeg er nok mer skeptisk, jeg er åpen og ærlig ang. adopsjon og slankeoperasjon.

Og det var et ganske stort skritt for meg å fortelle om veien til å bli mamma.

Mange tenker nok at dette er VELDIG personlig og det er det, men vis det kan hjelpe noen andre er det virkelig verdt det.

Jeg skulle gjerne hatt flere mennesker rundt meg, men jeg trenger ikke de gamle vennene tilbake.

Valget de tok den tiden jeg virkelig trengte venner må jeg nok bare innse og gå videre.

Familien, hva har de tenkt og sakt?

Den eneste i min familie som satte spørsmålstegn ved min avgjørelse var min søster.

Hun støttet meg, men hun syntes at jeg var bra nok uansett.

Resten av familien var vel kanskje litt i overkant positive.

Jeg sa det ikke til andre enn min søster og mamma av familie før operasjonen ble tatt.

Ingvild fikk vite det for hun bodde sammen med søsteren min.

Når jeg kom hjem fra sykehuset sa jeg det til svigermor.

Alle har bare vært positive, men kanskje litt urealistiske forventninger.

Jeg var jo veldig tynn når jeg hadde fått Sara og tatt buk plastikken, og er ikke like tynn nå.

Vekten har stabilisert seg og nå er jeg kommet til den delen av fasen hvor jeg må passe mer på hva jeg spiser og trene jevnlig.

Noen må det fra starten og det er det som er anbefalt, men jeg ble så syk i svangerskapene at vi måtte gjøre litt om på reglene, noe jeg betaler for nå.

Jeg involverte ikke familien min så mye i prosessen hvor jeg bestemte meg, og gjør det ikke ennå.

Lurer de på noe kan de spørre og jeg vil svare, vis ikke så er det på en måte ikke noe å si.

Jeg tror nok at ikke de helt vet hva de skal spørre om også.

Også håper jeg jo at det ikke spiller noe rolle for de, enten jeg ser ut på den ene eller andre måten.

Leit at forhold går i vasken etter slikt inngrep, det blir bare for meg helt fjernt?

Ja, jeg er enig i at det er leit, men jeg tror at vis man vil være sammen så er det ikke noe man skal ta som en selvfølge.

Et samliv er en fulltids jobb, man må hele tiden være villig til å jobbe SAMMEN mot felles mål.

Det er viktig å ha en åpen og ærlig kommunikasjon.

For det er ikke noe tvil om at man forandrer seg etter en slankeoperasjon.

Helt enkel ting.

Er man fornøyd med hvordan man ser ut, vil man også bruke lenger tid på utseendet sitt.

Man blir mer opptatt av klær og sminke og har lyst til å pynte seg.

Det går fra å være et strev og kle på seg til at det er veldig moro.

Det merker jo partneren.

Noen glemmer KANSJE (sier ikke at det er sånn) å søke sin bekreftelse på hjemmebane og syntes det er så stas med den nye oppmerksomheten man får når en er ute blant andre.

Oppmerksomhet fra mennesker som ikke vet din tidligere vekt.

Det kan skape konflikt og sjalusi.

Jeg vil også legge til at noen mennesker burde ha noen samtaler før en slik operasjon for å få sortert ting. Operasjonen forandrer bare vekta ikke alle andre problemer…

Mine gode råd:

Ha din partner nær, snakk om oppturer og nedturer og møt alle positive og negative utfordringer sammen. Fortell din partner om ting du tenker på.

La de menneskene som vil være sammen med deg få plass i livet ditt og la de andre gå.

Er de ikke villige til å stille opp for deg når det er tøft og vanskelig er sjansen stor for at du ikke trenger de i livet ditt.

La familie være familie og la de mene det de vil, det er til syvende og sist deg og din familie på hjemmebane som er viktigst. Det er der du skal investere tid og ressurser.