Hun burde unnet meg den kjolen!

I dag var jeg en tur på brotorvet som er et av de kjøpesentrene som ligger nærest det jeg bor.

Det har i de siste årene blitt litt større og nå gleder vi oss alle til det skal bli enda større.

Jeg og ungene tok en tur dit i ettermiddag for å gjøre noen små innkjøp og nå i januar er det jo et veldig fint ord som blinker mot deg uansett hvor du går og det er SALG.

Jeg pleier å kjøpe masse tøy til ungene i romjula og i begynnelsen av januar som de har utover hele året. Syntes det er veldig kjekt.

Så i dag tok vi turen innom cubus, for jeg syntes de har veldig mye fint der, og handler det meste av klærne til ungene (og meg faktisk) der.

I dag stakk vi hode på innsiden for jeg skulle ha noen olabukser til Isak og da ble vi gående å kikke litt.

Vi kikk i dameavdelingen og snoka litt og plutselig får Sara øye på en lang sort kjole med sølvstrass pynt på halsen.

Hun reiser seg i handlevogna å peker på kjolen å seier:

Wow, mammaen min.

Se på den fine kjolen jeg fant til deg.

Den kan du ha på deg når vi skal være prinsesse fine.

Hun sa det ganske høyt så de fleste som var der inne fikk det med seg.

Å selvfølgelig smilte de fra øret til øret, for slike kommentarer fra en ivrig toåring kan få de fleste til å stoppe opp litt i stresset sitt.

Vedsiden av oss sto det en dame å kikket hun også, men forskjellen på henne og alle andre der inne var at hun smilte ikke så veldig.

Dama som jobbet der sa til Sara at da måtte de forte seg å se hvem størrelse som var igjen, for den var jo på salg til 100 kr.

Dama og Sara fant ut at den enste størrelsen som var igjen var størrelse 38 og det er jo helt perfekt, for kjolen var virkelig fin…

Damen sa høyt at den siste vi har er i størrelse 38, og det er vel ikke så langt unna det du bruker…

Måtte si meg enig i det og da sier en litt snurt og spydig dame på siden:

Ja, sånn er det når en har vært nett å liten hele livet og bare får ting plassert i hendene.

En sånn kjole er det ikke alle som er like heldig å kan gå i.

Beklager men jeg tenkte makan til frekkhet.

For hva vet vel hun om hva jeg har og ikke har gått i tidligere.

Hun skulle bare vist, og heldigvis kaster man ikke stein i glasshus når man selv er slankeoperert.

Så jeg sa det til henne at jeg faktisk har slanket meg og at jeg var stor før, så slike bemerkninger kunne hun spare seg for…

Sur fordi man er tjukk er ikke kledelig for noen.

Det er så viktig å IKKE dømme folk ut i fra hvordan de ser ut.

Man vet skjeldent hva som ligger under overflaten.

Jeg hørte en historie en gang og jeg vet ikke om den er sann eller ikke, men budskapet er i alle fall veldig viktig.

Det satt en pappa på toget med sine 3 barn og disse barna løp rundt, bråkte og var helt umulige.

Faren satt stille i setet sitt og snakket ikke til barna sine og lot de få lov til å gjøre det de ville.

Etter en stund fikk noen andre som satt i vognen mer enn nok å snakket til denne pappaen å sa:

Hva holder du på med, du har jo ikke noe styr på de ungene dine…?

Han svarte like stille og rolig:

Jeg aner ikke hva jeg holder på med.

Vi kommer fra sykehuset hvor min kone nettopp døde, så nå vet jeg ikke hva jeg skal gjøre…

Det er mye vi ikke vet om andre.

Hadde den dama vist at jeg var slankeoperert så kanskje hun ikke hadde vært så spydig, men jeg sytes nå hun kunne unnet meg den kjolen uansett…