Tenker du noen gang på det?
Hva vis du ikke bodde i Norge, eller hadde noe familie.
Hva vis alt ble snudd på hode?
Når man er adoptert tenker man oftere på hva som kunne vært min skjebne.
Og det er fordi at det kommer så veldig mye nærere.
Ja for vi er VELDIG klar over at vi har med oss en tragisk historie i bagasjen.
Enten er vi født til fattigdom, alenemødre (alenemødre i u land er ikke det samme som her hjemme i Norge) eller så har vi blitt forlatt.
Vis ikke skjebenen hadde vært tragisk hadde vi heller ikke blitt adoptert bort.
Å, gjenom årene har noek forskjellige mennesker hatt forskjellige tanker om sin skjebne.
Kansje ikke alle heller inser tragedien og håper på å dra tilbake til sine røtter med et lite håp i bagasjen.
Et håp om at ikke skjebenen er så tragisk som det kan se ut som.
De fleste som har vært tilbake i sitt "hjem" land sier:
Skjebenen er tragisk og grusom.
Og det du finner eller de du møter har hatt et tøft og vondt liv.
Så hva kunne skjebenen min vært?
Sånn her kansje:
Tenker du på det når du ser andre adopterte, på den skjebenen de kunne hatt?
6 kommentarer:
Det var et sterk innlegg, Monica. Som mamma til en liten adoptert gutt fra Filippinene traff den meg midt i hjertet. Jeg følger bloggen din fordi vi har fått et lite menneske inn i livet vårt som vi ikke kjenner bakgrunnen til, og jeg lurer veldig på hvordan han vil takle det at han er adoptert når han blir så stor at han skjønner det. Derfor er det veldig interessant å høre hva en voksen adoptert tenker om akkurat det. Jeg håper jo så inderlig at han ikke skal bli frustrert og usikker på sin egen identitet, men harmonisk og sikker på seg selv. Tusen takk for at du deler dine tanker!
Camilla
Flott innlegg, Monica!
Som adoptert streifer tanken om hvordan eg kunne hatt det, tidt og ofte. Særlig når eg ser andre adopterte, eller det snakkes om adopsjon. Det er vel en naturlig tanke at en tenker på hva en kommer fra, hvordan livet kunne vært, når en ser hvordan vi lever her, og hvordan de lever i landet vi er fra..?
Eg har vært tilbake, og tanken på at det kunne vært meg som satt som en av de på bildene dine, er helt grusomt og trist å tenke på. Det er forferdelig sterkt å se med egne øyne hvordan livet kunne vært..
Hei Camilla!
Jeg vil si at det å være åpen og imøtekommende om at han er adoptert vil være en viktig stein i det å gjøre han trygg på seg selv i fremtiden. Jeg er selv adoptert fra India, og kom til Norge da jeg var 14 mnd.
Det er iallefall slik jeg har hatt det, og jeg føler meg veldig trygg på meg selv. Hjemme har vi alltid hatt et åpent forhold til India. Vi fjernadopterte flere barn fra India oppigjennom årene da vi var yngre, noe som gjorde at vi fikk et nærmere forhold til landet og folket. Det har hele veien vært snakket om at vi er født i India av en dame som ikke kunne ta vare på oss, gi oss klær, mat, skole/barnehage osv. Vi snakket om at vi flydde fra den andre siden av jorden og helt til Norge der mamma og pappa ventet.
Jeg vet om flere adopterte som har foreldre som ikke ønsker å prate om adopsjonen, og de har problemer i voksen alder.. tilfeldig vet jeg ikke, men jeg tror på at det trengs åpenhet, ærlighet, nysgjerrighet sammen med barna, og lysten på å ville gi barnet et forhold til landet en har røttene sine ifra for å skape et tryggere barn i fremtiden.
Dette er iallefall mine tanker og erfaringer som adoptert :) Håper det er til hjelp :)
Savita
Kjempe bra svart :)
Kan nesten ikke si så mye mer enn Savita. Føyer meg i rekka på alt hun har sakt. Håper du vil sende meg en mail med spørsmål ang adopsjonstemaer som du som mamma kunne tenke deg å vite mer om. Det er for mødre som deg jeg skriver om detta tema. I håp om at det er spørsmål jeg kan svare på for dere :)
<3
Legg inn en kommentar