Ønske om å bli foreldre

Vi giftet oss 30. august og allerede i oktober var vi enige om at vi ville få barn.

Vi gledet oss og var enig om at vi skulle vente 3 måneder før vi fortalte det til familie og venner.

Vi ville skrive et dikt og sende i posten til familiene våre.

Og overaske de med nyheten om barnet i magen.

Vi var forberedt og klare.

Ingen ting skjedde på 6 måneder og vi tok kontakt med legen.

Han kikket i mine papirer og ville sende meg på utredning for PCOS hos en spesialist.

Han ringte opp mens jeg satt på legekontoret og jeg fikk time dagen etter.

Reiste opp ditt med friskt mot, og hun tok blodprøver og ultralyd for å se om jeg hadde PCOS.

Det var ingen tvil, hun bekreftet det med en gang, men sa at hun selvfølgelig ikke kunne sette noe diagnose før hun hadde fått svar på prøvene.

Men hun var så sikker at hun ga meg pergotime så vi skulle få fart på prosessen.

Etter 3 mislykkede kurer ble jeg sent videre til fertelitetsklinikken og ble møtt av en ganske frekk lege.

Han var veldig lite interessert i å hjelpe oss siden jeg var ung og hadde hele livet foran meg.

Men jeg ble satt på en slankekur og skulle gå ned 10 kilo.

Jeg skulle komme opp å veie meg 1 gang i uka for å se om vekten forandret seg.

Og det gjorde den.

Jeg gikk ned 10 kilo som avtalt.

Men når jeg hadde gjort det fikk jeg beskjed om å legge om kosten nok en gang for å gå ned 5 kilo til.

Og skulle da i tillegg få metformin.

Vekten gikk opp på tross av kosthold og medisiner og vi fikk ikke noe hjelp mer og fikk beskjed å komme tilbake når jeg hadde slanket meg ferdig.

Jeg ble så lei meg og var så utrolig sliten.

Mennesker rundt snakket om vekten min og jeg følte meg alene og rett og slett litt mobbet.

De vil nok til dags dato påstå at alt som ble sakt var av omsorg og til mitt eget beste, men det føles fortsatt sårt å tenke på ting som ble sakt.

Vi hadde jo fortsatt ikke sakt noe om prosessen vi var i til alle.

Nå hadde det gått så «lang» tid at folk begynte å spørre om ikke vi skulle ha barn snart.

Og kom med kommentarer som: ja det er jo på tide at det blir flere barn i familien osv.

Disse årene var slitsome for oss som par og tæret på vårt forhold.

Vi var uenige om prosesser og hvem veier vi ville gå videre fra her og resultatet ble at ting ble satt på vent. Det er heller ikke bra for et forhold.

Ting som står på vent er en byrde og det meste i vårt liv handlet om det barnet som ikke kom.

Og det ble tilslutt ikke noe posetivt.

Fokuset ble ensporet og istedenfor å tenke på at det som gjorde oss like og som vi hadde sammen, ble fokuset på alt det som vi ikke hadde felles.

Vi var enige om at vi var glad i hverandre og at vi to skulle være sammen, men at ting måtte forandres på. Men vi viste virkelig ikke hvordan.

Jeg følte og ble lei meg, men mannen tenkte praktisk og syntes at mye var bagateller.

Vi bestemte oss for å fylle dagene med ting som vi likte å gjøre sammen og som fikk oss til å sette pris på det vi hadde sammen, men det var virkelig en tøff prosess.

For når man skal sette seg ned å prøve å forandre en vond sirkel så kreves det mye arbeid.

Skritt 1: ikke høylytt krangling.

Skritt 2: ingen nedsettende ord.

Skritt 3: utad er vi et team og vi skal støtte hverandre.

Skritt 4: når de vonde tingen skal snakkes om skal det være en upartisk part der til å holde samtalen sakelig.

Skritt 5: alltid fortell ting til hverandre først, vis man trenger å snakke med noen andre også.

Skritt 6: ha respekt for hverandre.

Dette høres kanskje ikke så vanskelig ut for de fleste, men vis man ikke har vært i en slik situasjon som oss så kan haller ikke helt forstå.

Vi brettet opp armene og jobbet med oss samtidig som vi jobbet med hvordan vi skulle få ønsket vårt oppfylt. Etter masse googling fant vi ut at privatklinikk er veien å gå…

Dette er starten på en ny ettikett her på bloggen som jeg kommer til å kalle for ENDELIG MAMMA.

Jeg kommer til å skrive om forskjellige ting man kommer oppi når man sliter med å få barn. V

år vei, følelser og løsninger.

Håper dette er en av temaene dere ønsker å følge.