Hvorfor er det sånn?
Er ikke det en fullverdig måte å bli mamma på?
Jeg syntes det er så rart at det å slite med å få barn er knyttet til skam.
Hva er det å skamme seg over?
Jeg skjønner vel så godt som andre at det er en prosess og noe som må bearbeides å være ufrivillig barneløs, men jeg forstår ikke hvorfor man skammer seg over det.
Hvorfor må det være hemmelig eller hysjet ned?
Sjansen er jo stor for at vis du deler det med noen så vil du møte mennesker som har det på samme måte som deg selv.
Vis man opplever at ønskebarnet ikke kommer på den «normale» måten må man tenke nytt, snu opp ned på alt man hadde forestilt seg.
For er det ikke sånn da at sluttresultatet blir det samme?
Man får et barn som man elsker og som man følger videre her i livet.
Man blir mamma og det er jo i utgangspunktet det du ville bli?
6 kommentarer:
Trudde vi var komt så langt no at folk syntest at adopsjon var ein fin ting.
Om ein føder barnet sjølv eller adopterer så er jo du mamma/pappa til den ungen.
Ei eg kjenner har eigenfødte barn, adoptivbarn og fosterbarn. Og når ho får spørsmål om kven som er kva, så pleier ho å sjå på ungene og sei: Åh, eg huskar ikkje. hehe
Men er det det? En skam?
Jeg er adoptivmor og kjenner veldig mange adoptivmødre og jeg har aldri aldri (heldigvis!) møtt noen som har tenkt sånn. Heldigvis! Tvert imot har absolutt alle adoptivmødre jeg har møtt - og det er mange - vært utrolig stolte og glade. Jeg har opplevd å miste barn i magen mange ganger, og i ettertid tenker jeg at det var en mening med det! Jeg fikk jo verdens herligste adoptivbarn i stedet og jeg er så stolt så stolt.
Det kan kanskje være noen tenker sånn av de som ikke har adoptert ennå, men jeg tviler på at det kan være mange som har adoptert som tenker sånn. Det tror jeg ikke!
Først og fremst, takk for at du tar deg tid til å kommentere og dele dine meninger her på bloggen.
Jeg tror at de som har adoptert ikke ser på det som en skam og er stolt av sine adoptivbarn på lik måte som en biologisk mor, for når alt kommer til alt, så spiller det vel egentlig ikke noe rolle hvordan man ble mamma, men at man ble det :) Men det er mange som ikke har adoptert om du sier som kan tenke sånn. Jeg måter fortsatt mennesker som sier at: det er vel ingen som vil adoptere vis ikke de må. Det er vel bedre å være foster hjem enn å adoptere, da får man penger for å ha barnet og må ikke betale for å få det.
Takk for svar.
Veldig bra svart av den dama :)
Hei:)
jeg har aldri møtt noen som skammer seg over det å ikke kunne få biologiske barn eller å adoptere, ble faktisk veldig overrasket over det du skrev??. Aldri tenkt i de baner..
Takk kjære Gud for den umåtelig store gaven vi fikk av deg i Sør Afrika for snart 2 år siden, og takk for at adopsjon aldri har vært en siste utveg for oss, men en vei du har valgt for oss for å kunne få våre egne barn <3
Jeg har heller aldri tenkt i de baner. Jeg skriver også noen av innleggene mine etter tips jeg får, men jeg har møtt mennesker fler ganger som ser på adopsjon som den aller siste løsningen. Mammaen min møtte ofte det sympatiske blikket, som viste den holdningen hvor det var litt stakkar deg som ikke kan få barn. Mamma kunne si i fra hun og det har aldri vært noe skam fra hennes side. takk Gud for at mamma og pappa også valgte adopsjon :)
Legg inn en kommentar