Jeg lignet ikke noen, men det gjør mine barn.

Som liten var jeg annerledes enn andre barn.

Ikke det at det var noe problem, men jeg husker alltid jeg syntes det var rart at folk følte de "måtte" si at jeg lignet mamma.

Jeg viste jo at jeg ikke gjorde det og at jeg ikke hadde ligget i hennes mage.

Mange adoptivbarn uansett trygg oppvekst vil gå igjenom den "lille" krisen av hvem ligner jeg egentlig på.

Menneskene vi har rundt oss ligner jo ikke oss utsende messig, og grunnen til at vi tenker på det er fordi vi er lært opp til det.

Ja du hørte riktig, vi har lært det.

For hva sier folk når et barn blir født?

Jo, de sier: Å, så lik på pappaen sin, eller mammaen sin.

Jeg ser ikke hvem barnet ligner jeg, er det deg?

Å, så lik barnet er på sine søsken.

Mamma og svigermor var overasket over hvor lik Ruska var på pappaen sin når hun ble født.

For de tenkte at hun kom til å være likest meg.

For det mørke dominerer.

Vi lærer at det å ligne på noen er veldig stas.

Som adoptert er det ikke så mange å ligne på.

Jeg var en av de heldige.

Rundt meg var det flere som er adoptert fra India.

Jeg gikk på skole med en jente som er like gammel som meg.

Mammas venninne har et barn som er adoptert fra India som er 4 år eldre enn meg.

Ikke så langt unna der vi bor er det et søsken par som er adoptert fra India.

Så noen var lik meg, og jeg tenkte egentlig ikke så mye over det som liten.

Men så fikk jeg selv barn og da begynte kommentarene å strømme på om mine barn.

Hvem ligner de på, og etter mange slike spørsmål eller bastante meninger om at Ruska ligner meg begynner man å se etter disse likhetene.

Etterhvert som årene har gått har det jo også kommet flere kjente personer som Indiske i norge.

Chand Torsvik

Chirag Patel

Samsaya

Det som nå begynner å bli moro er at fler og fler av oss som er adoptert fra India får barn.

Vi er jo norske i sinnet og har norske venner, vi er rett og slett norske.

Å vi jenter (er flest adopterte jenter) får barn med norske lyshudede menn.

Jeg sier ikke at alle gjør det eller kommer til å gjøre det, men de fleste av oss som har fått barn til nå er gift eller sammboer med en norsk mann.

Det vil si at våre barn har veldig mange felles trekk selv om de også er veldig forskjellige.

Jeg er så heldig å få bli kjent med fler av disse flotte menneskene som er adoptert fra India.

Det er så koselig.

Og 2 av disse jente er så snille og lar meg få lov å vise de frem sammen med deres herlige familie/barn.

Her er et bilde av Annika sammen med hennes mann og nydelige datter Mathilde.

Og her er et bilde av Amita Karina sammen med hennes nydelige datter Maylen.

Vær gang Runska ser bilde av Maylen og Amita sier hun: Der er mamma og Sara.

Og når Maylen ser bilde av meg og Sara sier hun: Der er mamma og Maylen.

Det er en ny generasjon barnebarn som vokser opp, som ligner hverandre.

Og det er litt stas for oss mammaer.