Ting er ikke alltid slik det ser ut...

En pappa sitter på toget sammen med sine 3 små barn.

Barna bråker og herjer og lager mye uro i vognen.

Pappaen sitter der og ser tomt ut i luften uten å si noe som helst.

Han lar bare barna holde på med sitt.

Etter en stund får en av de andre mennene i togvognen nok av alt bråket fra barna og sier ganske irritert til denne pappaen:

Hei du, kan du få litt styr på de barna dine.

De bråker og er helt umulige.

Hva holder du på med?

Pappaen snur seg mot denne mannen med triste øyne å svarer:

Jeg vet ikke.

Vi kommer akkurat fra sykehuset hvor min kone døde.

Jeg vet ikke hva jeg skal si til barna, eller hvordan jeg skal klare dette…

Dette her er en historie som virkelig har satt spor i meg.

For i møte med andre mennesker er vi så raske til å dømme.

Barna bråker, sitter ikke stille, har ikke nok folkeskikk eller har en annen oppførsel som kanskje du syntes er akseptabel.

Men før du dømmer, har du selv tatt en pause og stoppet opp for å tenke på om det kanskje ligger noe bak.

Tenk på ditt eget mammahjerte, hvor vondt du får vis noen ikke liker barna dine eller sier noe negativt.

Men hva vis denne mammaen du møter virkelig gjør så godt hun kan, er en god mor og gir barna sine den omsorgen de trenger, men at det ligger en annen grunn bak for hvorfor barnet har det reaksjonsmønsteret det har.

Hva om det er en diagnose der som du ikke kan se, men som er årsaken til reaksjonene.

Hvor sliten disse foreldrene er for de ønsker det beste for sine nydelige barn.

Noen spurte meg en gang hvorfor jeg var så strenge med et av barna jeg hadde her hos meg i en periode.

Å grunnen til det er at jeg virkelig ønsket det beste for barnet.

For dette barnet fikk ofte slike kommentarer på seg etter vi var gått.

Kommentarer som: Å. hadde det vært ungen min… osv.

Å grunnen til at jeg var så streng var jo fordi jeg ønsket at barnet skulle få oppleve de positive tilbakemeldingene som at folk syntes det var koselig når barnet kom osv.

I dette tilfelle så var det bare noen justeringer som skulle til for å oppnå den allmenne høfligheten utad, men for noen mammaer så er det virkelig ikke så lett.

Noen mammaer er gode omsorgspersoner som har barn med feks ADHD.

Da er ikke alltid ønsket oppførsel så lett å oppnå.  

Man vet ikke alltid årsaken bak. Ikke vær så rask til å dømme andre.

Vi som mammaer burde være mer opptatt av å ta vare på hverandre enn å rakke ned på hverandre. Strekk ut en hjelpende hånd vis du ser at noen trenger det, istedenfor å påpeke alt det som ikke er bra. Se forbi det ytre og finn kjernen til hvorfor ting er som det er.

Oppmuntre andre til å være den beste mammaen de kan være.

For en mamma som blir skrytt av og møter forståelse er en mamma som blomstrer.