Det perfekte liv starter klokka 05.25

Mamma. Mamma. Mammaaaaaaaaaaaaaa.

Og hva gjør man når man hører disse ordene?

Jo til vanlig drar man skrotten ut av senga og sånn i halvsvime henter man barna.

Ruska pleier å komme inn til oss sånn rundt klokka 05.00 og ligger i senga vår frem til hennes dag starter 06.40.

Rampen våkner vær dag klokken 07.15.

Jeg som er en utrolig dårlig mor om morgenen har vent meg til denne rutinen og er sånn passe brukbar om morgenen etter litt tilpassing.

Nå er det vist nye rutiner i dette huset som mor ikke har fått med seg.

Å den rutinen starter 05.25. J

eg som har hatt unger som har tatt igjen søvn, sovet hvor som helst og vært lette å legge, har nå fått unger som er stikk motsatt.

Så i dag når jeg hørt et av mine favoritt ord (etter klokka 07.00) som er MAMMA, kjente jeg at det var helt ubeskrivelig vanskelig å åpne øyne.

Først fikk jeg litt panikk når jeg skjønte at Sara ikke lå i senga og tenkte at hun hadde vandret ned på egenhånd, men det syntes jeg var rart for jeg hører henne alltid.

Det var først når jeg kikke opp på den dritens klokka at jeg skjønte lunta.

What?!?

Er Isak våken nå.

Jeg som nevnt tidligere ikke fungerer så tidlig, la meg først ned i senga med puta over hodet og rumpa i været og tenkte at jeg drømmer helt sikkert en utrolig unødvendig urovekkende drøm.

Men minsten sto på sitt å ropte en gang til.

Så begynte han å rope: ADA. ADA. ADA.

Å Sara svarer, ja Isak gutt jeg er her.

Nå kommer mamma til å bli helt utslitt faktisk, for dette er unødvendig tidlig.

Den jenta taler sannhetens ord.

Jeg hentet Isak og øynet et lite håp om at de ville roe seg i senga mi, men de hadde som vanlig andre planer, og etter en runde med angry birds, balong popping og talking Tom var det bare å innse tapet, å komme seg ned i stua.

Men ungene er jo så tidlig oppe at ikke en gang NRK Super har startet.

Etter stell og litt mat startet første runde med Sara om hva hun skal ha på seg.

For min datter har bestemt seg for at hun ikke kan ha på seg hva som helst.

Hun er veldig opptatt av farger, og derfor også veldig opptatt av hvem farger som passer sammen.

Så i dag hadde jeg tatt frem en hvit body med mørk rosa skrift på, mørk rosa bukse, en mørk rosa siklesmekke (som jeg bruker som skjerf i halsen) og en hettejakke.

Det var full protest på jakka for de det var skrift på den i lilla og det passet bare ikke inn.

Hun ville ha den grå jakka med rosa skrift.

Vis hun ikke hadde på seg fine klær kom hun helt sikkert ikke til å få noen venner i barnehagen og da var det min feil.

Rosa sko kom på og vi var klare.

Når jeg startet bilen lyste selvfølgelig diesel måleren på bilen.

Vi bor ved sjøen, så nede på brygga kan man fylle bensin/ diesel, så jeg krysset fingrene for å komme meg ned dit.

Så feil kan man ta en mandags morgen og bilen valgte å stoppe på det mest naturlige stedet, nemlig midt i rundkjøringen.

Etter noen tlf uten hell, ringte jeg ned til båtbutikken og de snille menneskene kom opp med en kanne diesel til meg.

Sara på sin side gikk rett til fortvilelse og annonserte at alt håp var ute og at pappa aldri gadd å fylle opp tanken.

Vi kom helt sikket til å bli kjørt på av skolebussen til Theresa (en som jobber i barnehagen) og da kom verken hun eller Theresa i barnehagen mer og da ble alt veldig kjedelig.

Lykken var da stor når mannen fra båthandelen kom og hun fortalte de som var aktive tilskuere at hun virkelig bare ELSKET mannen med diesel.

Isak på sin side var så sliten av dagens tidlige start, så han sovnet på gulvet inne på lekerommet.