God tur til Rauland

Endelig er ferien over og livet skal tilbake til normalen, jeg har selvfølgelig fylt opp hodet mitt med all verdens påfunn, og er helt overbevist om at jeg skal klare alt selv om det så betyr at jeg må lære meg å stå på henna. Dette innebærer en viss form for planlegging, og når alle planene er lagt så skjer selvfølgelig det som ikke skal skje. 

Her har omgangssyken herjet som et monster over huset rett ved skogen. 

Det føles nesten som svartedauden har kommet  all over again

 (ikke det at jeg egentlig vet hvordan det var, jeg bare kan tenke meg det.) 

Når en slik tragedie inntreffer familien er man selvfølgelig glad at man er to, så man kan dele byrden. 

Og mor fortsatt kan få utført noen av sine innfall.

Men det kan dere jo bare tro, for SELVFØLGELIG når katastrofen inntreffer så rammer den også mannen.

 Og syk mann er jo sykt barn ganger 100. 

Det er et spetakkel uten like med paracet, og febermåler. 

Det er som om den sykdommen HAN har fått er fra en annen dimensjon i universet. 

Han sutrer og bærer seg på et nivå som fortjener en gullmedalje, og måler tempen sin vært 10 minutt for å se om den har steget eller i alle fall konstatere at den på INGEN måte har sunket. 

Testamentet blir nevnt og når målingen viser 40 grader, får han hvisket frem med sin sykeste stemme at han vil ha kokt fisk i begravelsen sin for det er det verste han vet. 

Ingen, absolutt ingen skal kose seg når hans bortgang er et faktum! 

Og bestillingen kan jeg bare sende inn til de folka som ordner med slikt, for han får nok ikke med seg CSI en gang som begynner klokka halv 10 i kveld.

Og når ungen på 100 kilo som er 193 høy er så syk at det nesten er umulig fro han å flytte seg fra sofaen og opp på soverommet, kjenner mor at tålmodigheten begynner å bli ganske så tynn.  

 For selv om han tenker på kokt fisk så er han ikke for syk til å se på tv eller ha ungene klatrende rundt hodet.

Soverommet er liksom så kaldt og upersonlig, nesten som en sykeseng.

Når ønsket om den kokte fisken har dempet seg er han blitt såpass frisk at han gjerne utrykker sin mening om sin kones helse utdannelse. 

For så dårlig stell har aldri han sett. 

Han er sikker i sin sak på at til og med løs kattene i nabolaget ville fått mer stell av meg vis de trengte det enn det han får. 

Tenk å være gift med en helsefagarbeider som er så dårlig på å pleie de syke og trengende. 

Jeg hadde nok heller passet til å jobbe med de terminale 

(et ord han har snappet opp fra vår venn sykepleieren)

 jeg som ikke skjønner hva disse dødelige 40 gradene gjør med hans kropp og allmenn tilstand.

Han lirer av seg noe om at han håper at det er oppskrift på havresuppe jeg prøver å lete frem på nette her jeg sitter med Pc ‘en på fanget, for havresuppe er det enste som kan hjelpe mot denne fryktelige sykdommen som herjer rundt i hans utslitte kropp.

 Og får han det, så er det mulighet for at han faktisk kan klare å komme seg såpass opp på beina at han kan klare å gjøre en siste jobb for jobben sin. 

For han skal egentlig til Rauland om 3 dager vis han blir frisk.

 Bare så jeg vet det…

Å som jeg ønsker han en god tur til Rauland…

 

(gamle bilder av pappa og Sara)

 

Vi blogges