Hvem er jeg egentig...?

Det er noe jeg tenker på av og til.

Det er så lett å ha mange baller i lufta og ville gjøre så masse at noen ganger så glemmer man hvem man egentlig ER akuratt i dette øyeblikket, eller hvem man vil bli.

Jeg er adoptert fra India og det er noe som har blitt mer og mer tydelig for meg etterhvet som samfunnet utvikler seg og jeg ikke er "alene" om å være brun. 

Adopsjon er viktig for meg.

Viktig at det finnes barn som faktisk får  muligheten til en ny og bedre fremtid via adopsjon, men det er også viktig for meg at det finnes mange flotte adoptivforeldre som blir foreldre på den måten.

Adopsjon er en del av meg.

JEG ER ADOPTERT.

Jeg er gift med mannen i mitt liv.

Jeg har vært det i over 9 år og det er en veldig stor del av hvem jeg er.

Hele mitt voksenliv har jeg vært kona til Kjetil og for meg er dette naturlig, trygt og bra.

Å være gift er både bra og utfordrene.

Og når man gifter seg bare 19 år gammel, så får man nok av tid til å kjenne på begge deler.

Men man blir også bestevenner.

JEG ER EN KONE.

I 2004 bestemte vi oss for å gjøre en innsats for barnevernet.

Vi startet som besøkshjem.

Det utviklet seg videre til at vi hadde barn som trengte akuttplasseringer innimellom.

Det minste barnet vi har hatt var 18 måneder da det startet å være hos oss.

Så har vi vært fosterhjem, beredskap og ressurshjem.

Nå i dag er det mest aktuellet for oss å være fosterhjem også får vi se hvor veien tar oss videre.

Vi trives med å jobbe med ungdom og det er det vi tenker at vi vil fortsette med.

Vi ønsker å gjøre det vi kan og håper på at det er godt nok og at vi duger til det vi gjør.

JEG ER FOSTERMOR/BEREDSKAPSMOR

Det er ikke til å slå under en stol at selv om vi trives med jobben for barnevernet så ønsket vi oss egne barn også.

Det var ikke en veldig lett prosess når vi skjønte at ting ikke skulle bli helt sånn som vi trodde.

Jeg fikk påvist PCOS og fikk beskjed om at veien til ønskebarnet kunne bli lang.

Vi gikk selvfølgelig igjennom alle stadiene som de fleste gjør i en slik situasjon.

Vi fikk også kjenne på hva en spontan abort gjør med et menneske.

JEG ER UFRIVILLIG BARNELØS MED PCOS

I 2008 var motet på bunn og jeg følte at siste utvei for meg og oss var en slankeoperasjon.

Jeg viste jo at vårt største problem hadde med overvekt å gjøre.

Jeg tenkte at vis jeg ble tynnere, så ville det bli lettere for oss når vi skulle gjennom hormon behandlinger.

JEG ER SLANKEOPERERT.

I 2009 kom endelig vårt første etterlengtede barn.

Etter 6 år med prøvelser.

Siden sykdommen var så "agresiv" hos meg fikk jeg beskjed om at vi burde få et barn til.

Jeg var veldig syk i første svangerskap, men et barn til skulle jeg ha, så vi tok sjangsen.

Dette svangerskapet var virkelig ikke noe bedre, men vi fikk et nydelig barn til.

Jenta vår fikk navnet Sara som betyr prinsesse og Lovise som er etter min kjære nydelige Oldemor.

Gutten vår fikk navnet Isak som betyr latter og Lorang etter sin flotte nydelige Oldefar.

JEG ER MAMMA.

Men hva med nå?

Skal jeg klappe meg på skuldra å si at at jeg har et nok innholdsrikt liv?

Eller skal jeg bruke min erfaring, oppturer og nedturer til å hjelpe andre som er i den samme situasjonen?

Jeg heller mot det siste!

Alltid være i utvikling, alltid strekke seg mot nye høyder så man kan bli den aller beste varianten av seg selv!Så hva kan jeg gjøre?

Jeg vet i allefall at at jeg vil gi av meg selv for at andre ikke skal føle seg alene.

Målet er satt. nå er det planen og hvordan komme til målet som gjenstår!

Hvordan har du nådd dine drømmer?