Min Model Day!

I går satte jeg og Ingvild kursen mot Oslo for en dag på Model Day Studio.

Gledet oss veldig til det, er ikke hverdagskost å bli stylet på den måten.

Etter operasjonen er det moro å ha slike bilder.

Vi fjaset oss gjennom hele dagen og det er mye ansterngelse som ligger bak de alvorlige bildene.

Folkene der inne var kjempe flinke og jeg anbefaler dere alle å ta en tur dit.

Her kommer et lite bilderas fra vår dag.

Flat mage og six-pack

Jeg skal vise dere to øvelser som jeg gjør i mitt treningsprogram for å få flat mage og (drømmer om) six-pack.

Først skal jeg vise der enoen bilder av "planken"

Dette er en øvelse jeg har gjort siden jeg startet med personligtrener.

Jeg syntes denne øvelsen er bein tung, men fy og jeg kjenner det i magen etterpå.

Så da betyr det at det funker.

Jeg gjør denne øvelsen med terapi tau på treningsstudio, men den kan fint gjøres hjemme også uten tau.

Man kan også gjøre denne øvelsen med en ball.

Den andre øvelsen har jeg begynt med nå nylig.

Syntesa virkelig ikke denne øvelsen er noe lettere, men det funker.

Still deg i utgangsposisjon. legg et håndkle på gulvet eller ta på ullsokker (jeg liker ullsokker best)

Trekk beina inn under deg og skyv de ut igjen.

Repiter 10 ganger en liten pause og gjør øvelsen igjen.

Tilsammen 10x3

Ta en pause og start på nytt.

Denne gangen trekker du beina under deg med knærne til siden.

Også denne gangen 10x3

Har du prøvd disse øvelsene og hvordan syntes du de er?

Vil dere at jeg skal video blogge treningstipsene?

Jeg er så utrolig takknemmelig for alle tilbakemeldinger dere lesere gir meg.

Koselig å se at dere har begynt å kommentere mer i innleggene, men jeg setter veldig stor pris på alle mailer jeg får.

Det er så koselig å åpne mailen og lese deres tilbakemeldinger, gode ord og støtte.

Håper dere vil forsette med det, og at dere også vil kommentere mer på innleggene.

Bloggen skriver jeg for meg og for å lufte mine tanker, men tanken er også at vis mine opplevelser og tanker kan hjelpe noen andre, vil jeg med glede dele av meg selv.

Og tilbakemeldingene jeg får betyr veldig mye og er med på å gjøre at jeg ikke har tenkt å gi meg med bloggingen med det første.

TUSEN TAKK alle flotte lesere <3

Indias datter...

Jeg har gått litt tom for temaer rundt adopsjon, vis dere har noen ønsker ang temaet eller forslag tar jeg det i mot med takk :)

Men over til innlegget, jeg har bestemt meg for å lese boken INDIAS DATTER.

Er veldig spent på denne boken.

Et lite utdrag:

En usedvanlig tankevekkende roman

Det er noen bøker man skulle ønske at aldri tok slutt. Indias datter er en slik bok. Ved første øyekast dras du umiddelbart inn i historien og menneskeskjebnene. Tiden forsvinner, sidene flyr og sansene fylles av en usedvanlig gripende og menneskenær historie.

"Jeg forsøkte å lese sakte, men klarte ikke å vente med å finne ut hvordan det ville ende."

The Flamborough Review, Canada

Høyaktuell og gripende

På landsbygda i India har ikke et jentebarns liv noen verdi

Fattige Kavita fra den indiske landsbygda er gravid, men barnet hun føder er en jente. Ektemannen Jasu forbanner henne, tar jentebabyen ut av armene hennes og forsvinner ut i skogen. Han kommer tomhendt tilbake.

Mannens familie skjuler ikke sin skuffelse, og spør seg om Kavita ikke er i stand til å gi dem en gutt, en gutt som kan forsørge dem og føre familien videre. Igjen blir Kavita gravid, og denne gangen føder hun i skjul. En vakker pike kommer til verden ved soloppgang, og Kavita gir henne navnet Usha. Bare timer etter fødselen legger Kavita ut på en lang og strevsom reise til Bombay sammen med søsteren sin. Dette lille mennesket skal få leve. Hun forlater barnehjemmet med lyden av lille Ushas skrik og vet at dette øyeblikket vil forfølge henne resten av livet.

De vakreste øynene

På andre siden av kloden, i USA, sliter Somer og hennes indiske ektemann Krishnan med å få barn. Etter et legebesøk får Somer den beskjeden hun har fryktet, hun kan ikke få barn. Og adopsjon blir et tema. I India er hennes svigermor beskytter for et barnehjem, og med en gang papirene er i orden drar de for å hente den lille jenta hjem. Asha ser det ut til at det står i papirene. Asha har verdens vakreste øyne og blir øyeblikkelig deres lille prinsesse.

 

Uansett biologiske bånd

Slik starter beretningen om ulike livsskjebner som på elegant vis fletter seg i hverandre, og forteller en historie om forskjellige kulturer, identitet og familietilhørighet. Og om en morskjærlighet som aldri tar slutt, som elsker betingelsesløst uansett biologiske bånd. Romanen strekker seg over 20 år, og forfatteren skildrer vekselvis de ulike personenes utvikling. Hva skjer med Kavita og Jasu når de endelig får en sønn og drar fra landsbygda til Bombay for å tjene penger? Du får formidlet skitten i slummen, redselen for ikke å lykkes, stanken i jordhytta og Kavitas styrke og lojalitet så levende og innsiktsfull at du kjenner du sitter med et lite stykke India mellom hendene. Kloakken river i nesa, fattigdommens desperasjon dirrer mellom linjene.

Behovet for kjærlighet

Hele veien stiller du deg spørsmål som hvordan ville det gått med indiske Usha om hun ikke var blitt adoptert og vokst opp som den amerikanske overklassejenta Asha? Hva skjer med henne da hun som voksen søker etter sine røtter som journalist i India? Det er som om forfatteren forhekser og trollbinder deg i møtet mellom Asha og India. Og i sentrum av denne fascinerende historien står mennesket, fattig som rik. Felles for alle er behovet, enten det gis eller det mottas, om det er i India eller i USA, om det er biologisk eller ikke: behovet for kjærlighet.

Av Anja Rålm

Utdraget er hentet her.

Har du hørt om boka?

Har du lest boka?

Kunne du tenke deg å lese boka?

Tjukk på glatta

Det snakkes om at når man slankeoperer seg så henger ikke hodet med på vekt nedgangen.

Det er ikke så ofte jeg opplever det, men her om dagen ble jeg overasket.

Vi var ute å gikk en tur i snøværet, og plutselig ble jeg så utrolig redd for å ramle.

Plutselig var jeg tung og stor og tenkte lårhalsbrudd.

Men jeg hadde jo ikke slått meg vis jeg hadde ramlet i snøen, og jeg hadde ikke brukket lårhalsen om jeg så hadde ramlet.

Plutselig ble jeg minnet på at jeg ikke lenger er som jeg var for snart 4 år siden.

Lyst på dette teppet?



Da kan du få muligheten til det nå.

Teppet er 64x64 cm og er et koselig babyteppe som kan pakkes rundt barnet eller ha som teppe over dyne/ pose i vogna.

Jeg har heklet selv til mine egen unger.

Når teppet ikke brukes på vogna ligger det fint på sengene deres som pynt.

Teppet er i ull og varmer godt.

Så hvordan kan du vinne?

Jo, du kan få lodd og det gjør du på denne måten:

1 lodd for å kommentere hvor mange lodd du tar og følge bloggen (facebook, bloggen og bloglovin')

1 lodd for å dele link på facebook siden din

1 lodd for å dele på facebook siden til bloggen din (for de som har blogg)

2 lodd for å ha bilde og link til konkuransen på bloggen din.

Tilsammen får du da 5 lodd, og til dere som ikke har blogg så kan dere bare legge igjen mail adresse, så jeg kan nå dere :)
TREKKNINGEN ER FREDAG 3. FEBRUAR

LYKKE TIL ALLE SAMMEN

En stor del av mammalivet...

...Er hjemmet.

Ja for vi bruker mye tid i hjemmet vårt, og på mange måter er det en av våre store stoltheter.

For hjemmet vårt skal jo (syntes jeg) reflektere hvem vi er som personer.

Mitt mål er at nor folk kommer hjem til meg skal de si:

Ja her bor Monica, det er virkelig deg!

Jeg har langt igjen før vi har kommet helt ditt for dette huset skal litt etter litt pusses opp fra bunn til topp, men enn så lenge er det bare å gjøre det beste ut av det vi har :)

Jeg malte kjøkkenet for en stund siden syntes jeg syntes det var så ufattelig kjedelig.

Jeg har malt stuen fra fargen sand og til fargen snow white og hele stuen ble mye luftigere og lysere.

Jeg viser dere ikke så ofte hvordan vi har det her hjemme, men tenkte jeg skulle gjøre det nå.

Her er noen bilder fra kjøkkenet og lille-stuen:

Vil dere se flere bilder fra hjemmet vårt?

Født gratis...

…hva nå?

Barn som adopteres bort til utenlands adopsjon er født gratis.

Da snakker jeg om barn som blir adoptert hit til landet.

Alle er født gratis.

Når disse barna opplever det tragiske som de gjør og det ikke finnes noe annet valg enn adopsjon blir saken noe helt annet.

Da begynner plutselig prisen, og da snakker jeg om pengesummen for barnet å bli høy.

I 2010 var grunnbeløpet for adopsjon på mellom 110.00 og 135.00 kr i tillegg kommer flyreise og oppholdet.

Denne prisen varierer selvfølgelig fra land til land også fordi det varierer litt hvor lenge oppholdet i landet varer.

Dette er store summer, noe jeg syntes er veldig trist for det finnes mange barn som trenger et sted og bo, og jeg vil også påstå det at selv om ikke så veldig mange barn blir adoptert så finnes det mange barn som trenger et hjem og mange hjem som ønsker et barn.

Jeg tror også flere ville vurdert adopsjon hadde ikke kostnaden vært så høy.

Ingen barn velger å bli satt til verden, de bare blir det.

Og ingen ønsker å slite med å få barn, de bare gjør det.

Bildet under sier mer enn tusen ord.

Å så til slutt trekningen av min Giveaway.

Random mumbers har trukket vinneren.

Alt i alt ble det tatt 34 lodd og jeg teller fra første kommentar.

Tallet ble 18 og da ble den heldige vinneren Ina Moland.

GRATULERER SÅ MYE.

Ta kontakt så snakker vi om farger :)

Et liv etter slankeoperasjon

Jeg har spurt dere lesere om dere har noen spørsmål eller forslag til hva jeg skal skrive om. Det har kommet inn noen spørsmål, en del av dem har jeg svart på i tidligere innlegg, men her for en liten stund siden kom det inn noen spørsmål på bloggen sin facebook side. Det var spørsmål som var ganske personlige, som jeg ikke har svart særlig dypt på tidligere, så jeg skal gi det et forsøk. Håper dere spør vis jeg ikke svarer tydelig nok.

Spørsmålet lød sånn her:

Hei du Monica. :-)

Du har jo spurt om hva vi leserne kunne ha tenkt oss at du skulle skrive om på bloggen din, og jeg lurte litt på, hva med forholdet til din mann, hvordan den har vært i denne prosessen, både før operasjon, under og etter.

Gjerne også dette med venner, hvordan dem har taklet det at du har forandret deg masse.

Kanskje det med å ta med familien også, hva dem har tenkt og sagt?

For det må jo ha vært en veldig stor forandring for de også. :-)

Ja, og om du har noen gode råd å komme med da.

Syns det er leit at f.eks. forhold skal gå i vasken etter et slikt inngrep.

Det blir bare for meg helt fjernt.

Hva er forholdet til min mann?

Forholdet til mannen min er kjempe fint.

Vi har det godt sammen og vi er flinke til å prate sammen og ikke krangle.

Hvordan har det vært i denne prosessen, før, under og etter?

I prosessen har det vært veldig tøft for oss som par.

Vi har virkelig måtte gå noen runder for å få ting på plass.

Før operasjonen var det mange utfordringer for oss som par som dere kan lese om i etiketten endelig mamma.

I den prosessen i selve operasjonstiden var det greit, vi hadde noen runder, for han ville i utgangspunktet ikke at jeg skulle ta operasjonen og det mest fordi den kostet det den gjorde.

Den tiden etter operasjonen frem til jeg ble gravid var en berg og dalbane.

Jeg forandret meg mye i den perioden.

Fysisk var jeg ikke den samme og oppmerksomheten jeg fikk fra mannen ble annerledes.

Han skulle løfte på meg og tulle og det var jeg ikke vant til og slike ting ble litt vanskelig.

Tanken «du syntes jeg er penere nå enn før»

Det ble min aller verste fiende i denne perioden.

Det ble en sammenlignings prosess som ble vanskelig for oss.

Alt ble sånn: det gjorde du ikke før.

Og klart at det ble vanskelig for oss begge.

Men vi jobbet oss gjennom det og landet på begge beina.

Også dette med venner, hvordan har de taklet det at du har forandret deg så mye?

Det er vel det som har vært vanskeligst og mest interessant.

Jeg er vant med å ha masse mennesker rundt meg, men jeg skjønte det fort når jeg ble syk at grunnen til at jeg hadde det var fordi jeg tok initiativet.

Når jeg ble syk og trengte at de tok vare på meg og tok initiativet, var det mange jeg ikke så noe til, og de menneskene ser jeg ikke noe til nå heller.

Jeg har en god og nær venninne også er jeg så heldig at jeg og søsteren min ikke bare er søstre, men også venner.

Jeg har noen andre som jeg ser litt sånn i nye og ne, ting har blitt litt bedre nå i det siste, men det handler også om mitt initiativ.

Det er viktig for meg å ha mennesker rundt meg som jeg føler både gir og tar og at etter jeg har vært sammen med de så har jeg det bra med meg selv og føler at jeg virkelig har lyst til å heie på disse menneskene.

Jeg velger nok mine venner mer med omhu.

Det som også har påvirket meg er at jeg ikke er like åpen.

Jeg er personlig og slipper mennesker inn, men jeg har ingen jeg forteller alt til bortsett fra mannen min og til tider søsteren min.

Jeg er nok mer skeptisk, jeg er åpen og ærlig ang. adopsjon og slankeoperasjon.

Og det var et ganske stort skritt for meg å fortelle om veien til å bli mamma.

Mange tenker nok at dette er VELDIG personlig og det er det, men vis det kan hjelpe noen andre er det virkelig verdt det.

Jeg skulle gjerne hatt flere mennesker rundt meg, men jeg trenger ikke de gamle vennene tilbake.

Valget de tok den tiden jeg virkelig trengte venner må jeg nok bare innse og gå videre.

Familien, hva har de tenkt og sakt?

Den eneste i min familie som satte spørsmålstegn ved min avgjørelse var min søster.

Hun støttet meg, men hun syntes at jeg var bra nok uansett.

Resten av familien var vel kanskje litt i overkant positive.

Jeg sa det ikke til andre enn min søster og mamma av familie før operasjonen ble tatt.

Ingvild fikk vite det for hun bodde sammen med søsteren min.

Når jeg kom hjem fra sykehuset sa jeg det til svigermor.

Alle har bare vært positive, men kanskje litt urealistiske forventninger.

Jeg var jo veldig tynn når jeg hadde fått Sara og tatt buk plastikken, og er ikke like tynn nå.

Vekten har stabilisert seg og nå er jeg kommet til den delen av fasen hvor jeg må passe mer på hva jeg spiser og trene jevnlig.

Noen må det fra starten og det er det som er anbefalt, men jeg ble så syk i svangerskapene at vi måtte gjøre litt om på reglene, noe jeg betaler for nå.

Jeg involverte ikke familien min så mye i prosessen hvor jeg bestemte meg, og gjør det ikke ennå.

Lurer de på noe kan de spørre og jeg vil svare, vis ikke så er det på en måte ikke noe å si.

Jeg tror nok at ikke de helt vet hva de skal spørre om også.

Også håper jeg jo at det ikke spiller noe rolle for de, enten jeg ser ut på den ene eller andre måten.

Leit at forhold går i vasken etter slikt inngrep, det blir bare for meg helt fjernt?

Ja, jeg er enig i at det er leit, men jeg tror at vis man vil være sammen så er det ikke noe man skal ta som en selvfølge.

Et samliv er en fulltids jobb, man må hele tiden være villig til å jobbe SAMMEN mot felles mål.

Det er viktig å ha en åpen og ærlig kommunikasjon.

For det er ikke noe tvil om at man forandrer seg etter en slankeoperasjon.

Helt enkel ting.

Er man fornøyd med hvordan man ser ut, vil man også bruke lenger tid på utseendet sitt.

Man blir mer opptatt av klær og sminke og har lyst til å pynte seg.

Det går fra å være et strev og kle på seg til at det er veldig moro.

Det merker jo partneren.

Noen glemmer KANSJE (sier ikke at det er sånn) å søke sin bekreftelse på hjemmebane og syntes det er så stas med den nye oppmerksomheten man får når en er ute blant andre.

Oppmerksomhet fra mennesker som ikke vet din tidligere vekt.

Det kan skape konflikt og sjalusi.

Jeg vil også legge til at noen mennesker burde ha noen samtaler før en slik operasjon for å få sortert ting. Operasjonen forandrer bare vekta ikke alle andre problemer…

Mine gode råd:

Ha din partner nær, snakk om oppturer og nedturer og møt alle positive og negative utfordringer sammen. Fortell din partner om ting du tenker på.

La de menneskene som vil være sammen med deg få plass i livet ditt og la de andre gå.

Er de ikke villige til å stille opp for deg når det er tøft og vanskelig er sjansen stor for at du ikke trenger de i livet ditt.

La familie være familie og la de mene det de vil, det er til syvende og sist deg og din familie på hjemmebane som er viktigst. Det er der du skal investere tid og ressurser.

Det er lov å sørge...

I den perioden før vi bestemte oss for privatklinikk var det mange veier å gå, for veien frem til privatklinikk tok litt over 3 år.

Vi prøvde virkelig alt i denne perioden.

Fotsoneterapi og all mulig annen type sone terapi.

Jeg lærte meg virkelig kunsten av å google i denne perioden.

Jeg leste om alle som fikk bar, som ikke fikk barn, de som hadde fått hjelp og de som ikke hadde fått det. Hvem midler som hadde hjulpet og hvem som bare gjorde ting verre.

Man blir virkelig ensporet i en slik prosess og hele livet stopper på en måte opp.

Man lever, men i bobla.

Mennesker rundt sier at det er viktig at dere nyter tiden nå før det kommer unger.

For når de kommer blir livet helt annerledes.

Jeg husket jeg tenkte: nyte livet nå før det kommer unger, for da blir det annerledes?

Ja, men det er jo annerledes vi vil ha.

Vi vil ha barn rundt beina, vi vil styre med legging.

Det er jo nettopp den fasen av livet vi lengter etter.

Vi vil dra på familie vennlige hoteller og kose oss ved basengkanten med et lite blidt menneske.

Vi ønsker oss store klemmer, for det er det neste steget i livet.

Tanken om at vi en dag skal bli flere.

Gleden ved å tilhøre en stor gruppe mennesker nemlig foreldre.

For det er litt ensomt på utsiden når du har ønske om å være en del av det felleskapet.

Å så distanserer man seg, for tanken på at det aldri kommer til å skje med meg tar over.

Man begynner å tenke på livet uten barn og får virkelig reflektert over hvordan man har lyst til å bli som mamma vis man bare får muligheten.

Misunnelse over mager som vokser begynner å blekne og sårheten over ens egen mage som ikke vokser tar heller plass.

All sjalusi og vonde tanker som: hun får jo unger hvorfor får ikke jeg bli mamma, går over til sorgen som man deler med sin aller næreste.

Om man da ikke tenkte så mye på det før, tenker man virkelig på det i dette stadiet.

For det skal sies at en slik prosess er en sorgprosess.

Noen sørger over at de ikke klarer det som skal være det mest naturlige i hele verden.

Noen sørger over å ikke kunne få et barn som er ens eget kjøtt og blod og noen sørger over partnerens sorg.

Dette må jobbes igjennom og kan ta tid, og da må man gjennom følelsesspekteret.

Det er lov og det er viktig for det er når man får jobbet gjennom ting man kan tenke klarere.

(bilde lånt av google)

Gratulerer med tidenes første rasistiske takketale…

Jeg står 100% for min facebook status i som jeg postet i går etter Plumbo sin uttalelse på spellemansprisen.

Å SERIØST...!!! er det virkelig mulig. Grattis Plumbo med tidenes første rasistiske takketale...

Jeg syntes kommentaren var helt upasselig og hører virkelig ikke hjemme på senen under en sending som spellemannsprisen.

Min menig er at slike kommentarer ikke hører hjemme noen sted.

Det har vært mange reaksjoner på både facebook og twitter.

Og på min facebook status har det også vært mange forskjellige reaksjoner.

En av kommentarene som kom lød sånn her:

Bare ved å si det han sa, så forteller det at han har litt primitivt syn på ulike mennesker spør du meg.

Andre menet han kunne spart seg kommentaren, men å kalle det en rasistisk takketale er vel å dra det litt langt.

Det som også går igjen etter å ha lest mange andre facebook kommentarer hos andre er at ingen reagerer når gutter som Madcon kaller nordmenn for bleikfiser, potetneser osv på tv, men så fort noen sier noe om en mørkhudet person dras rasistkortet opp med en gang!!!

Min menig er at ingen av dele er lov.

Man skal ikke og har ikke lov til å komme med slike kommentarer uansett rase og hudfarge.

Er det sånn at vi glemmer hvem holdninger vi sår?

Ulike ting er ulikt for ulike mennesker og det er greit og skal respekteres.

Vi liker ulike ting og har ulike grenser for hva som er greit.

Men man skal også huske på at slike kommentarer selv om du mener det var en dårlig spøk eller bare dumt å si betyr vonde ting for veldig mange andre.

Der i blant meg.

Jeg er ikke usikker på min egen identitet eller skammer meg over at jeg er brun, men at folk slenger kommentarer på hvordan jeg ser ut er sårende å støtene.

For meg er det like vondt, vis ikke mer at folk slenger kommentarer på hudfarge som på min tidligere overvekt.

Jeg har ikke tenkt å dra fremmedfrykt inn detta for det er et helt annet innlegg, men det er mange ganger jeg sitter sammen med mennesker som slenger ut kommentarer som:

Ja, du mener han svartingen…?

Å slike kommentarer er støtende.

Akkurat som uansett baktanke Plumbo sin kommentar var støtende.

Vi snakker ikke om at ikke sangen er kul lenger, men det å forsvare slike kommentarer med at det var en dårlig spøk osv syntes jeg er helt på tryne.

Voksende mennesker må stå for det de sier å gjør, og dine holdninger smitter over på dine barn.

Det gjør ufattelig vondt i mamma hjertet.

Min 2 år gamle datter har allerede spurt meg hva en svarting er etter at et annet barn på 4 år sa:

Sara du er en svarting du, det sier pappa…

For å si noe slikt i en takke tale er så utrolig usmakelig.

Det er ikke greit og skaper reaksjoner.

Og grunnen til at jeg reagerer er at selv om han er en enkel gutt fra bygda osv og osv så er det noe jeg ikke liker i dagen samfunn.

Vi snakker ofte om at vis en som er mørkhudet sier noe så er det greit, men vis man er lyshudet kan man ikke si noen ting.

Å SPAR DERE.

Jeg er EN mørkhudet, med stort sett bare lyshudete mennesker rundt meg.

Ord som pakkis, sotrør og svarting er ord jeg hører ofte.

Ikke på en negativ måte, men på en beskrivende måte.

De bruker det om meg, om andre.

Ord vi bruker, bruker også barna våre, ting vi syntes er greit syntes barna våre også er greit.

Og det er mange barn som satt oppe å så på tv i går.

For det er klart at jeg reagerer på ting som blir sakt som er diskriminerende mot meg og min familie.

Fru Mæla skrev et innlegg om barn med rødt hår, hvor hun hadde sterke følelser rundt temaet.

Fordi det påvirker henne.

Noen kommentarer er verre enn andre, men de sårer, uansett hva dere måtte mene om det!

Er det plutselig greit å si slikt fordi man er en enkel gutt fra bygda?

Nei jeg mener ikke det.

ALL ÆRE til vokalisten i Plumbo for alle beklagelser som han har utrykt i etterkant.

Det er voksent, storsinnet og flott.

Slik oppførsel applauderer jeg og syntes så absolutt at gruppa fortjente prisen de fikk.

Og vokalisten sier jo selv at reaksjonene som har kommet er med rette for han burde aldri sakt det.

Han tar ansvaret for sinn oppførsel og sine kommentarer å unnskylder ikke sin oppførsel med at det var en dårlig spøk.

Når det gjelder gitaristen i kaizeres, så tenker jeg at han virkelig UTEN TVIL må be om unnskyldning.

Slik oppførsel er virkelig ikke akseptabelt.

Og når det gjelder Madcon er dette deres uttalelser i etterkant:

Det var en uheldig kommentar som vi alle, inkludert Plumbo, skulle vært foruten. En dum ting ble sagt, og dessverre fulgte vi opp med å si noen dumme ting vi også. La oss bruke tiden fremover på å være litt smartere. Saken er avsluttet, og det er ingen feide mellom Plumbo og Madcon!

En favoritt rett

I dag har vi laget middag her i huset, for vi har vært på middag hos svigermor og svigerfar.

Der fikk vi taco.

Det er ikke så ofte vi har det lenger, men det er veldig godt!!!

Så siden ingen mat har blitt laget vil jeg dele en av min eyndlingsoppskrifter med dere.

Det er sprøstekt kylling.

Dette er en stor favoritt fordi det er godt og VELDIG enkelt å lage, ikke minst lett å lage til mange mennesker.

oppskriften finner du her



30 minutter dans

Innlegget om trening blir et lite og enkelt ett.

Jeg har egentlig bare en oppfordring til trening og det tipset fikk jeg av min personlige trener.

Svett 30 min hver eneste dag.

Få skikkelig høy puls, så høy og svett at du trenger å dusje etterpå.

Vask huset kjempe fort, støvsug fort eller sett på musikk sammen med ungene.

Det gjør ofte jeg og Sara og Isak også da på det han klarer å være med på.

Vi setter på høy musikk i stua og rocker løs.

Danser, synger og koser oss.

Vi hopper, løper og gjør triks eller FRIKS som Ruska kaller det.

Ungene ELSKER det og mor blir svett. Ingen tvil!!!

bildet lånt av google

 

Vil gi dere flotte lesere en gave...

...Rett og slett fordi jeg syntes det er så koselig at dere er innom å leser.

For dere som ikke har fått det med dere så liker jeg å hekle tepper.

Tepper til vogn til barn osv.

Teppet er av den størrelsen at det går fint for en voksen å slenge over skuldrene som et koseteppe.

Og nå tenkte jeg at dere skulle få muligheten til å vinne et hjemmelaget teppe fra meg.

Her er det noen få bilder av litt av det jeg har heklet.

Nå i det siste har jeg ikke heklet ruter, men rett og slett en STOR rute til passe størreslse på et baby teppe.

Jeg har valgt noen farger til 3 forskjellige varianter på teppe, så kan vinneren velge farge selv.

Et i 2 lilla fager og en hvit. Et i mørkblå, turkis og hvit og et i 3 rosaznyanser og brun...

Dette må du gjøre:

1. Legg igjen en kommentar med hvor mange lodd du tar. Har du ikke blogg må du legge igjen en bloggadresse. (1 lodd)
2. Bli følger av bloggen. (1 lodd) Er du følger har du selvfølgelig et lodd allerede.
3. Bli følger av bloggen sin facebook side (1 lodd). Er du følger har du selvfølgelig et lodd allerede. 
4.  Del link til bloggen på din egen facebook side. (1 lodd)
5. Link til blogen og konkuransen på bloggen din (1 lodd)

Trekkningen er torsdag om 1UKE!!!!

LYKKE TIL

Her er en liten smakebit på hvoirdan det rosa teppet blir, det blir selvfølgelig mye større.

Hva kunne min skjebne vært?

Tenker du noen gang på det?

Hva vis du ikke bodde i Norge, eller hadde noe familie.

Hva vis alt ble snudd på hode?

Når man er adoptert tenker man oftere på hva som kunne vært min skjebne.

Og det er fordi at det kommer så veldig mye nærere.

Ja for vi er VELDIG klar over at vi har med oss en tragisk historie i bagasjen.

Enten er vi født til fattigdom, alenemødre (alenemødre i u land er ikke det samme som her hjemme i Norge) eller så har vi blitt forlatt.

Vis ikke skjebenen hadde vært tragisk hadde vi heller ikke blitt adoptert bort.

Å, gjenom årene har noek forskjellige mennesker hatt forskjellige tanker om sin skjebne.

Kansje ikke alle heller inser tragedien og håper på å dra tilbake til sine røtter med et lite håp i bagasjen.

Et håp om at ikke skjebenen er så tragisk som det kan se ut som.

De fleste som har vært tilbake i sitt "hjem" land sier:

Skjebenen er tragisk og grusom.

Og det du finner eller de du møter har hatt et tøft og vondt liv.

Så hva kunne skjebenen min vært?

Sånn her kansje:

Tenker du på det når du ser andre adopterte, på den skjebenen de kunne hatt?

Innse forandringene du har vært igjennom.

Ingvild pleier å si til meg at: jeg husker ikke du var tjukk jeg Monica, for jeg har ikke tenkt på deg sånn.

Du er bare Monica for meg.

Det er de menneskene man har tettest innpå seg.

De menneskene man ser flere ganger i uka.

Det man ser ofte er vanskelig å se at forandrer seg, og sånn er det med mennesker også.

Ser man en person ofte er ikke ting alltid like lett å se.

Det jeg skal si litt om nå er innse forandringene som skjer med deg etter en slankeoperasjon.

Mange skjønner ikke sin egen forandring i øyne til de rundt som ser deg etter en drastisk vektnedgang.

Jeg står fortsatt på mitt og mener at folk burde og skal passe seg for hva de sier, men noe må man også forandres i hode til den slankeopererte.

For selv om du er den du er på veldig mange områder, så må du faktisk også forandre deg på mange måter og det er fordi at verden reagerer annerledes på deg nå enn før.

Urettferdig?

Ja!

Men sånn er det.

Når man er overvektig har man en annen måte å angripe verden på.

Mange sier at når man er tjukk må man være blid, det hører liksom sammen.

Noen har mye selv ironi, andre er sarkastiske.

Det ligger kanskje noe sant i det, for vi møter verden på en måte som gjør det lettere for oss selv.

Når man forandrer seg enten det er fysisk eller physisk så kan man plutselig oppleve at det er vanskelig å finne seg selv på nytt, i både gamle og nye omgangskretser.

Verden ser på deg annerledes og du må også møte den annerledes.

For mennesker som ikke vet at du har vært overvektig er det plutselig greit og fortelle «feite-vitser» det kan til og med hende at du opplever det i gamle omgangskretser også.

For folk glemmer hvordan ting var og fokuserer på hvordan ting er.

Innse at du har blitt en annen person FYSISK.

Du kler deg jo etter den nye kroppen, så ha fokus på at hode skal følge med.

For tenker du deg vil du nok oppleve at du selv er annerledes på områder, men ikke alltid er klar for at andre skal være annerledes tilbake.



Ønske om å bli foreldre

Vi giftet oss 30. august og allerede i oktober var vi enige om at vi ville få barn.

Vi gledet oss og var enig om at vi skulle vente 3 måneder før vi fortalte det til familie og venner.

Vi ville skrive et dikt og sende i posten til familiene våre.

Og overaske de med nyheten om barnet i magen.

Vi var forberedt og klare.

Ingen ting skjedde på 6 måneder og vi tok kontakt med legen.

Han kikket i mine papirer og ville sende meg på utredning for PCOS hos en spesialist.

Han ringte opp mens jeg satt på legekontoret og jeg fikk time dagen etter.

Reiste opp ditt med friskt mot, og hun tok blodprøver og ultralyd for å se om jeg hadde PCOS.

Det var ingen tvil, hun bekreftet det med en gang, men sa at hun selvfølgelig ikke kunne sette noe diagnose før hun hadde fått svar på prøvene.

Men hun var så sikker at hun ga meg pergotime så vi skulle få fart på prosessen.

Etter 3 mislykkede kurer ble jeg sent videre til fertelitetsklinikken og ble møtt av en ganske frekk lege.

Han var veldig lite interessert i å hjelpe oss siden jeg var ung og hadde hele livet foran meg.

Men jeg ble satt på en slankekur og skulle gå ned 10 kilo.

Jeg skulle komme opp å veie meg 1 gang i uka for å se om vekten forandret seg.

Og det gjorde den.

Jeg gikk ned 10 kilo som avtalt.

Men når jeg hadde gjort det fikk jeg beskjed om å legge om kosten nok en gang for å gå ned 5 kilo til.

Og skulle da i tillegg få metformin.

Vekten gikk opp på tross av kosthold og medisiner og vi fikk ikke noe hjelp mer og fikk beskjed å komme tilbake når jeg hadde slanket meg ferdig.

Jeg ble så lei meg og var så utrolig sliten.

Mennesker rundt snakket om vekten min og jeg følte meg alene og rett og slett litt mobbet.

De vil nok til dags dato påstå at alt som ble sakt var av omsorg og til mitt eget beste, men det føles fortsatt sårt å tenke på ting som ble sakt.

Vi hadde jo fortsatt ikke sakt noe om prosessen vi var i til alle.

Nå hadde det gått så «lang» tid at folk begynte å spørre om ikke vi skulle ha barn snart.

Og kom med kommentarer som: ja det er jo på tide at det blir flere barn i familien osv.

Disse årene var slitsome for oss som par og tæret på vårt forhold.

Vi var uenige om prosesser og hvem veier vi ville gå videre fra her og resultatet ble at ting ble satt på vent. Det er heller ikke bra for et forhold.

Ting som står på vent er en byrde og det meste i vårt liv handlet om det barnet som ikke kom.

Og det ble tilslutt ikke noe posetivt.

Fokuset ble ensporet og istedenfor å tenke på at det som gjorde oss like og som vi hadde sammen, ble fokuset på alt det som vi ikke hadde felles.

Vi var enige om at vi var glad i hverandre og at vi to skulle være sammen, men at ting måtte forandres på. Men vi viste virkelig ikke hvordan.

Jeg følte og ble lei meg, men mannen tenkte praktisk og syntes at mye var bagateller.

Vi bestemte oss for å fylle dagene med ting som vi likte å gjøre sammen og som fikk oss til å sette pris på det vi hadde sammen, men det var virkelig en tøff prosess.

For når man skal sette seg ned å prøve å forandre en vond sirkel så kreves det mye arbeid.

Skritt 1: ikke høylytt krangling.

Skritt 2: ingen nedsettende ord.

Skritt 3: utad er vi et team og vi skal støtte hverandre.

Skritt 4: når de vonde tingen skal snakkes om skal det være en upartisk part der til å holde samtalen sakelig.

Skritt 5: alltid fortell ting til hverandre først, vis man trenger å snakke med noen andre også.

Skritt 6: ha respekt for hverandre.

Dette høres kanskje ikke så vanskelig ut for de fleste, men vis man ikke har vært i en slik situasjon som oss så kan haller ikke helt forstå.

Vi brettet opp armene og jobbet med oss samtidig som vi jobbet med hvordan vi skulle få ønsket vårt oppfylt. Etter masse googling fant vi ut at privatklinikk er veien å gå…

Dette er starten på en ny ettikett her på bloggen som jeg kommer til å kalle for ENDELIG MAMMA.

Jeg kommer til å skrive om forskjellige ting man kommer oppi når man sliter med å få barn. V

år vei, følelser og løsninger.

Håper dette er en av temaene dere ønsker å følge.

Innbrudd og I januar MÅ du slanke deg...

...Det har vi lært av media nå i mange år.

Vi skal stappe i oss all verdens med mat i desember og virkelig brette opp armene i januar.

For vi har alle bestemt oss uansett form og fasong at når bekini sesongen kommer skal vi være flatere, strammere og mer sprettene.

I 2011 er lavkarbo som har vært i fokus og dette er dietten alle bare MÅ følge.

2012 er ikke annerledes, det er det mest vanlige nyttårsforsettet i norge.

GÅ NED I VEKT.

Men hva med å glemme maten litt og bestemme seg for å bare begynne å trene?

Enten du går tur eller er på et treningsstudio.

Bestemm deg bare for å bevege deg mer, for det er faktisk ikke sånn at vi spiser så veldig mye mer nå enn før, men vi beveger oss MYE mindre.

Barn ler når de løper, det er fordi bevegelse gir glede,

Finn noe du liker å gjøre, og svett skikkelig ca.30 min hver eneste dag.

Få høy puls i 30 min og du er et godt stykke på vei...

(bilde lånt av google)



I de siste dagene har vi hatt noen ubehagelige opplevelser her hjemme.

På tirsdag opplevde vi at det var masse lyder i huset.

Jeg trodde Ruska var våken å gikk for å se etter henne.

Hun sov veldig godt og lydene var der ennå.

Jeg vekket mannen og vi gikk ned å fant veranda døra oppe.

Var skukkelig ubehagelig at noen hadde vært inne i huset.

Ingenting var tatt eller ødelagt.

Den natta ble vi sittende oppe med høy puls.

Tenkte på ungene og alt som kunne skjedd.

I går fikk vi heller ikke roet oss å ble liggende på sofaen og i 5 tiden våknet vi av lyder igjen.

Kjetil hadde hengt opp en lampe utenfor huset så det ikke skulle være så mørkt og når vi kikket ut hadde noen dratt ut kontakten til lyset.

Så det var to dager etter hverandre.

Har fortsatt en ubehagelig følelse...

Hun burde unnet meg den kjolen!

I dag var jeg en tur på brotorvet som er et av de kjøpesentrene som ligger nærest det jeg bor.

Det har i de siste årene blitt litt større og nå gleder vi oss alle til det skal bli enda større.

Jeg og ungene tok en tur dit i ettermiddag for å gjøre noen små innkjøp og nå i januar er det jo et veldig fint ord som blinker mot deg uansett hvor du går og det er SALG.

Jeg pleier å kjøpe masse tøy til ungene i romjula og i begynnelsen av januar som de har utover hele året. Syntes det er veldig kjekt.

Så i dag tok vi turen innom cubus, for jeg syntes de har veldig mye fint der, og handler det meste av klærne til ungene (og meg faktisk) der.

I dag stakk vi hode på innsiden for jeg skulle ha noen olabukser til Isak og da ble vi gående å kikke litt.

Vi kikk i dameavdelingen og snoka litt og plutselig får Sara øye på en lang sort kjole med sølvstrass pynt på halsen.

Hun reiser seg i handlevogna å peker på kjolen å seier:

Wow, mammaen min.

Se på den fine kjolen jeg fant til deg.

Den kan du ha på deg når vi skal være prinsesse fine.

Hun sa det ganske høyt så de fleste som var der inne fikk det med seg.

Å selvfølgelig smilte de fra øret til øret, for slike kommentarer fra en ivrig toåring kan få de fleste til å stoppe opp litt i stresset sitt.

Vedsiden av oss sto det en dame å kikket hun også, men forskjellen på henne og alle andre der inne var at hun smilte ikke så veldig.

Dama som jobbet der sa til Sara at da måtte de forte seg å se hvem størrelse som var igjen, for den var jo på salg til 100 kr.

Dama og Sara fant ut at den enste størrelsen som var igjen var størrelse 38 og det er jo helt perfekt, for kjolen var virkelig fin…

Damen sa høyt at den siste vi har er i størrelse 38, og det er vel ikke så langt unna det du bruker…

Måtte si meg enig i det og da sier en litt snurt og spydig dame på siden:

Ja, sånn er det når en har vært nett å liten hele livet og bare får ting plassert i hendene.

En sånn kjole er det ikke alle som er like heldig å kan gå i.

Beklager men jeg tenkte makan til frekkhet.

For hva vet vel hun om hva jeg har og ikke har gått i tidligere.

Hun skulle bare vist, og heldigvis kaster man ikke stein i glasshus når man selv er slankeoperert.

Så jeg sa det til henne at jeg faktisk har slanket meg og at jeg var stor før, så slike bemerkninger kunne hun spare seg for…

Sur fordi man er tjukk er ikke kledelig for noen.

Det er så viktig å IKKE dømme folk ut i fra hvordan de ser ut.

Man vet skjeldent hva som ligger under overflaten.

Jeg hørte en historie en gang og jeg vet ikke om den er sann eller ikke, men budskapet er i alle fall veldig viktig.

Det satt en pappa på toget med sine 3 barn og disse barna løp rundt, bråkte og var helt umulige.

Faren satt stille i setet sitt og snakket ikke til barna sine og lot de få lov til å gjøre det de ville.

Etter en stund fikk noen andre som satt i vognen mer enn nok å snakket til denne pappaen å sa:

Hva holder du på med, du har jo ikke noe styr på de ungene dine…?

Han svarte like stille og rolig:

Jeg aner ikke hva jeg holder på med.

Vi kommer fra sykehuset hvor min kone nettopp døde, så nå vet jeg ikke hva jeg skal gjøre…

Det er mye vi ikke vet om andre.

Hadde den dama vist at jeg var slankeoperert så kanskje hun ikke hadde vært så spydig, men jeg sytes nå hun kunne unnet meg den kjolen uansett…

Ensomheten er vakker...

…synger postgirobygget.

Og jeg, jeg er helt enig.

Stillheten hørbar så vidt I det fjerne

Tiden står stille I skyggen av trærne

Ingen som ler - ingen som snakker

Ensomheten er vakker

For hva er vel nydeligere noen ganger enn å bare være seg selv.

Når man kan nyte den vakre naturen eller bare sitte krøllet sammen i sofaen å se en god film med pledd og en god varm kopp te.

Fjellene ruver bekymringsløst frem

Og bader I vannet når solen ser dem

Stemningen fanget er ekte og ren

Ensomheten er min

Ja for det er noe med den ensomheten som er min.

Den ensomheten som jeg eier og som ingen kan ta fra meg.

Ensomheten som jeg bestemmer omfanget av og som varer så lenge JEG ønsker det.

Forventninger dufter I solgangsbrisen

Hva ligger gjemt under morgendisen

Noen som ler - noen som snakker

Ensomheten er vakker

Det å kjenne på forventninger, det rett og slett rekke å sette seg ned å være stille i en travel hverdag er ikke alltid like lett, men veldig verdifullt.

Det er noe med det å REKKE å se alt det vakre som er rundt oss.

Så lenge man har no' å glede seg til

Så lenge man har no' å glede seg over

Ja for her er nøkkelsetningene.

Ensomheten er vakker vis man velger den, ikke vis den blir tvunget på deg.

For det er mange mennesker som føler seg ensomme og glemt i andres travle hverdag.

Som ikke føler seg sett eller ivaretatt.

Start året må å bestemme deg for å se andre.

Hva betyr det tenker kanskje du.

Jo det betyr å si noe fint når du møter andre, gi klemmer og oppmerksomhet.

La mennesker merke at nær deg er det umulig å gjemme seg.

Nær deg blir man sett!!!