Påskefrokost og en ny hylleskatt.

I går var det påskefrokost i barnehagen og denne gangen var lillegutt med også.

Han koser seg så i barnehagen og blir skikkelig lei seg på de dagene når han skjønner at han ikke skal være der.

Pappa var med på påskefrokost siden jeg var på jobb og Sara syntes det var veldig stas at pappa også var i barnehagen.

 Den nydelige lille (store) jenta mi.

Den gode lille gutten min.

De er så gode meot hverandre og det blir delt mange koser her hjemme hos oss.

Både fra store søster...

...og lille bror.

Farmoren til mannen min har fått med seg at jeg er glad i gamle møbler, og spesiellt tallerkenhyller.

Og på lørdag overrasket hun meg med nydelig loppefunn.

Hyllen har fått plass over slagbenken i kjøkkenstuen med noen nydelige tallerkner.

Telysholdere i krone form og på bildelisten under står meg og mannen sine bokstaver og et skilt hvor det står: If you want brackfast in bed, sleep in the kitchen.

 Et lite oversiktsbilde.

De nydelige tallerkenene er arvegods etter mormor og er bare helt fantastiske.



Når en dør lukkes åpnes alltid et vindu.

Dette er noe vi virkelig har fått oppleve i vårt liv.

Noen ganger har det vært store og tydelige dører som har blitt lukket, og i noen tilfeller føles det ut som om den ikke bare har blitt lukket men også låst.

Men vi opplever til stadighet at det åpnes vinduer.

Utfordringen er å se eller å finne det vinduet som åpnes opp for oss.

For når man sliter med ting i hverdagen er det så fort å gjemme seg i en negativ boble å ikke klare å se videre.

Den første døren som lukket seg for oss var ønsket om å bli foreldre.

Det tok hele 6 år for å finne vinduet som skulle hjelpe oss videre på veien, nemlig slankeoperasjonen. Etter det var det mange vinduer som åpnes seg og jeg ble endelig gravid.

Så kom det en tøff periode igjen og denne gangen var det sykdom i svangerskapet.

Jeg var dehydrert og vekten raste nedover, blodprosenten var alvorlig lav og jeg var vel til tider bare et skall av meg selv.

Etter fødselen ble formen bedre og jeg følte at jeg kunne begynne å leve litt igjen.

Så fikk jeg en bukplastikk som jeg ble veldig glad for å få, men jeg mistet mye blod og blodprosenten var jo ikke noe å rope hurra for i utgangspunktet.

Jeg ble gravid igjen og vi gledet oss på nytt over å få oppleve en så stor glede som å bli foreldre ikke bare en gang men to.

Gleden varte lenge helt til jeg kom halvveis og formen bare stupte.

Ja for så syk som jeg var da, ble jeg sendt frem og tilbake mellom hjemmet vårt og sykehuset.

Jeg gledet meg ikke over noe i en periode.

Min relasjon til Sara ble dårlig fordi jeg ikke kunne være sammen med henne og jeg følte meg i veien og til bry for andre mennesker rundt meg.

Ensomheten tok meg også, og det høres kanskje rart ut siden jeg hadde mennesker her som hjalp meg og min familie, men fokuset var mest på å få ting til å gå rundt.

Når jeg tenker tilbake på det denne perioden så husker jeg ikke mange lyspunkter, men kjenner en alikevell en bølge av takknemmelighet ovenfor de som var her, og over vår helse i dag.

Vi følte en ny dør ble lukket når leger fra mange hold sa at jeg ikke måtte finne på å gå gravid igjen. De var redd for å miste meg under fødselen den siste gangen og at kroppen min rett og slett ikke kunne ha flere slike påkjennelser.

De anbefalte sterilisering og midt oppi alt dette med tøffe savngerskap, gallesten, en psyke som var på bunn fulgte vi legens råd.

Den gangen følte jeg ikke døren ble lukket men i ettertid er dette noe jeg virkelig har måttet bearbeide.

Jeg er så ubeskrivelig takknemlig for de to nydelige, skjønne, perfekte og gode barna jeg har.

Og på mange måter lengter ikke jeg etter flere, men noen ganger så tenker jeg at jeg ikke fikk tatt det valget på egenhånd på en måte.

Etter Isak ble født blusset PCOS’en opp igjen og det har vært vanskelig for meg å håndtere.

Det er en grusom sykdom som gjør ting vanskelig.

Det som har vært vondest for meg er ikke vektøkningen men det faktum at den er TILBAKE.

Men det ble også viktig for meg å ta tak i ting før det eskalerte helt.

Som jeg skrev i et tidligere innlegg tok jeg kontakt med Aleris sykehus som opererte meg.

Jeg fikk en time og tok turen til Oslo.

Vi tok de undersøkelsene som måtte tas, kikket over verdier og kost og hadde en lang samtale. Essensen i samtalen er: SLUTT OG STRESS.

For til og med med vektøkningen er operasjonen 100 prosent vellykket.

Så jeg må jobbe med hva jeg ser på som vellykket også tar vi noen små grep i kosten.

Hjelper det ikke, så er det en tur til fastlegen for å se på om jeg må begynne på noen insulin regulerende medikamenter.

(FØR)

(PÅ DET TYNNESTE)

(NÅ)

Det at PCOS’en er tilbake og det at jeg møter nok et hinder på veien, selv om det ikke er så stort hinder denne gangen har gjort at jeg den siste tiden har gått litt inn i meg selv og følt litt på at jeg er sliten. Jeg har virkelig måttet jobbe med dette, og ble litt satt ut av min egen reaksjon.

Men jeg har nok hat en reaksjon som har spredd seg over mange ledd og at jeg nå har satt meg ned å kjent litt på de vonde følelsene igjen.

Så har det føltes mye større ut enn det det egentlig er.

Men det er nok et vindu denne gangen også, jeg har bare ikke sett det helt ennå…

Vår dag.

I dag har det vært helt nydelig vær ute og hage arbeidet er i full gang. I år skal huse males og vi diskuterer iverig farger. Her er noen bilder fra dagen vår.

1 års fotografering på ungene.

Den dagen Sara var 1 år hadde vi henne hos fotograf.

Det var søskenbarnet til mannen min som tok bildene og vi ble veldig fornøyd med de.

Så den dagen Isak fylte 1 år kom den samme fotografen hjem hit og tok bilder av han også.

Har laget en liten filmsnutt med alle bildene på, så da kan dere se på den vis dere vil.

Den store jobben er jo da selvfølgelig å velge bildene som skal fremkalles.

Det bilde vi forstørret stort og har i stua av Sara er dette:

Bildet som ble forstørret og gitt bort valgte mamma og svigermor.

Det vil si at de valgte hvem bilde de ville ha, og ente på samme bildet.

Da fikk også oldeforeldre samme bilde.

Valget ble dette:

Til Isak er vi litt usikkre ennå fordi vi ikke har sett gjennom bildene nok ganger men vi lurer på om det er dette bilde, men bare i farger som blir forstørret og kommer opp på veggen her hjemme:

Og at bilde som besteforeldre og oldeforeldre får blir dette, men i farger:

Her kommer alle bildene:



Se forbi fasaden

Når du møter et annet menneske gjør du deg fort opp en mening om hvem den personen er.

Vi dømmer ut i fra det vi ser også tenker vi ikke så mye mer over det.

Det beste jeg vet når jeg møter mennesker er å se hva som ligger bak det enkeltes menneskes oppførsel og valg.

Det er ikke så lenge siden jeg hadde en samtale med noen ang bloggen min, og den samtalen vil jeg gjerne dele med dere, for den skildrer veldig bra hvordan jeg syntes vi skal se på andre mennesker. Hvordan vi skal se forbi det ytre og virkelig se etter det som ligger bak og som former et menneske.

For det er faktisk sånn at respekt og beundring kommer av informasjonen vi har fått.

Det var en som kom bort til meg og skrøt av bloggen min. han sa at den hadde bra innhold og at man virkelig ble kjent med meg ved å lese den.

Også sier han det som så mange andre sier.

Dere har gått litt av en vei.

Dere har gått igjennom mye.

Og i det dette blir sakt så forandrer ansiktsuttrykket seg og det blir mye mildere.

Også legger personen til en setning som ikke så mange andre sier.

Han sa: når jeg ser på deg, ser ditt humør og måten du smiler på så føler jeg en så stor respekt for det du har opplevd, for du kunne jo vært bitter.

Den tanken tenker jeg også ofte når det gleder andre mennesker, det å få satt livet litt i perspektiv.

En dame jeg vet om er det blideste og mest sprudlende menneske man kan møte.

Hun tuller, ler, synger med sjel og er bare helt fantastisk.

Hun har 2 tenåringsbarn som også er helt nydelige.

Når jeg ser henne så tenker jeg at hun er så flott og hun sprer så mye positivitet.

Det beundrer jeg.

Det bemerkelsesverdige med henne, som gjør at min beundring blir ennå sterkere er at denne damen er enke og ble det i tidlig alder.

Når man har denne informasjonen om et menneske, og ser den daglige gleden, har man ikke annet valg en ta seg selv i det å tenke: SNU DINE TANKER TIL NOE POSITIVT!

Det er først når man ser forbi fasaden på et annet menneske det blir spennende, mennesker er spennende.

Når man kommer bak fasaden, kan man møte mennesker på det planet det menneske trenger å møtes. Min oppfordring er og ALLTID til en hver tid HUSK på at mennesker er på den måten de er av en grunn.

Det er ikke sikkert du ser den grunnen første gang dere møtes.

4 år etter...

Jeg er IKKE ny operert lenger, det er virkelig noen dager hvor det slår meg mer enn andre.

Jeg har seilt på en bølge når det gjelder vekt nedgangen, selv om det har vært tøffe år i forbinnelse med graviditeter så har operasjonen ikke vært til noe hinder.

Operasjonen har vært super for meg.

Jeg har fått to nydelige barn og har redusert vekten min betraktelig.

Ble så glad når veldig mange av PCOS problemene forsvant og så virkelig lys i enden av tunnelen.

2 år etter operasjonen hadde det skjedd mye.

Jeg hadde fått Sara Lovise som ble oppkalt etter min høyt elskede Oldemor, og jeg hadde hatt en bukplastikk.

Når jeg rundet det 3. året laget jeg et bilde innlegg med bilder måned for måned i 3 år.

Og oppsumerte også kort det siste året med bilder

Jeg hadde nå også fått lille Isak Lorang som er oppkalt etter verdens beste pappa og Oldefar.

Magen ble vist frem etter 2 operasjoner og 2 svangerskap.

(gjenom resten av innlegget kommer jeg til å bruke bilder fra vi var i london, så dere kan se hvordan jeg ser ut i dag.

Bildene er tatt av alle jentene som var med på turen, blant de var Rebekka)

Nå 4 år senere er ikke ting en dans på roser lenger, og mine PCOS symtomer har virkelig blusset opp det siste året, vekten har økt og nå er det virkelig tid for å satte seg ned med Aleris og se på hva som kan gjøres.

Når jeg sier at vekten har økt betyr ikke det på noe måte at jeg har blitt overvektig igjen eller at jeg har fått panikk, men det betyr at det er på tide å ta tak i problemet å se hva som kan gjøres for at det ikke skal bli værre.

Jeg trener, men det er jo et kjent problem at når man har PCOS så man trene hardere enn andre for å få samme resultat.

Jeg har fått time på Aleris til torsdag sammen med en ernæringsfysiolog for å se hva vi må justere på og eventeuelt om jeg må bygynne på noen medisiner som foreksempel Metformin.

Dette kommer ikke som noe sjokk, for vi var forbredt på at dette kunne skje, men vi håpet jo selvfølgelig at det IKKE skulle skje.

Men nå når problemet først er her, er det bare å brette opp armene.

Hard things take time to do.
Impossible things take a little longer.
I have not failed.
I've just found 10,000 ways that won't work.

Jeg tenker at jeg skal komme igjennom dette også, også er det bare opp til meg å finne den best mulige løsningen i sammarbeid med legene.

Regner med at jeg ikke er den eneste som har opplevd dette.

Utfordringene som kommer nå 4 år senere er annerledes, og ne begynner for meg den virkelige jobben med å holde vekten nede.

Jeg har ikke et tall på vekta som det er viktig å nå, men jeg ønsker å være strammere og få inn et kosthold som ikke jobber i mot meg.

Legen var innom Lavkarbo, men jeg tror på en måte at det er lavkarbo, lavfett som må til her.

Håper virkelig de har et svar på hvem vei jeg må gå kostholdsmessig, så det ikke spinner ut av kontroll igjen.

Jeg vil fortsatt si at operasjonen har vært vellykket, og mye bra har kommet ut av at jeg tok den.

Jeg angrer virkelig IKKE en dag på den avgjørelsen.

PCOS'en er bare et annet hinder på veien som jeg må klatre over.

Det er litt uvirkelig også at det har gått 4 år alt.

Det er litt uvirkelig hva som har skjedd også på disse årene.

Jeg var veldig tynn på det tynneste og tanken er ikke at jeg MÅ være den vekta for at operasjonen skal være vellykket.

Det som jeg ikke liker nå er at vekta sakte men sikket siger oppover, og den utviklingen liker jeg ikke.

Målet er å finne en løsning så den stopper opp.

Vis det er noen andre som har vært i samme situasjon vil jeg gjerne høre om det og tar i mot tips.

Bildene viser hvordan jeg ser ut i dag.

Kom gjerne med tilbakemeldinger og dine meninger.

Helgetur

Nå er det klart for helg, og huset skal lånes bort til min søster og svoger.

Sammen med huset skal de også få lov til å låne ungene.

Grunnen til det er at vi skal reise på hotelltur til sverige i helga sammen med jobben til mannen min.

Det blir deilig, som oftest pleier det å være endel moro som skjer også.

Sara gleder seg til å være sammen med tante og onkel og Isak syntes det alltid er moro med noen nye.

Og hit skal vi ta turen:

Fler bilder kan du se her.

Det nye lekestedet om dagen er under stuebordet.

De tar med seg leker og er på hyttetur.

De kan sitte under der å leke i lang tid.

Ha en fin fredag alle sammen, og ikke minst en fin helg.

Kos dere i finværet!