Sara 3 år synger Karpe Diem sin sang.

Sara er veldig opptatt av å holde konserter nå om dagen.

Hun vil syngge, danse og vise hva hun kan og det er et allsidig reportuar den lille jenta vår har.

Noen ganger er det kjente og kjære barnesanger og noen ganger er det det som blir spilt på radio, tv osv.

Den tøffeste sangen i verden akkurat NÅ er Karpe Diem sin sang, Toyota'n til Magdi.

Og min kjære nydelige snelle synger av full hals.

Her får dere en liten smakebit på det som er familien Navestad sitt trappe show.

P.S. Husk helge tilbudet på de nydelige spennene til Ann-Carin som dere kan se fler bilder av HER.

Vil til slutt ønske dere alle en god lørdag.

Vi blogges.



Helgetilbud på nydelig hårpynt.

I går fikk jeg en nydelig pakke i posten.

Pakke med mange hårbånd og spenner til Sara.

De var rett og slett helt nydelige, og jeg falt helt pladask.

Sara likte de også og ville ha på seg alle sammen.

I dag hadde vi en liten teste dag med mange forskjellige antrekk som passet til all hårpynten og tok selvfølgelig bilder.

Den nydelige dama som lager denne hårpynten hadde lyst til å ha et lite tilbud til alle mine lesere.

Så her er det bare å hive seg på.

 Sara var så stolt av all hårpynten og følte seg veldig fin.

Båndene er i mykt strikk og er behagelig for ungene å ha på hodet.

Blomstene er laget av silke og små hvite perler.

Spennene sitter godt i håret.

Det var jeg veldig spent på siden Sara har så stort hår.

Men de satt i selv om hun lekte og herjet.

Hun market heller ikke noe til de.

 Kjøper du hårpynt for 200 kr eller mer får du et valgfritt sett gratis hele helgen.

1 Hårbånd koster 50 kr

2 spenner koster 50 kr

Send en mail til: ann-carin@live.no

Skriv kodeord MONICA'S LIVSGLEDER og legg ved hode omkrets på barnet ditt og selvfølgelig hvem hårpynt du ønsker deg.

Flere bilder kan dere se på Ann-Carin sin facebook side



Dagens outfit på en 3 åring.

Jeg har en jente som er utrolig glad i å pynte seg.

Hun er opptatt av hva hun har på seg og om fargene stemmer overens.

Det spiller ikke noe rolle hvor hun skal, fin vil hun være uansett.

Jeg er også opptatt av at ting matcher så det skal sies at denne interessen har hun arvet av meg.

Jeg har blitt mer opptatt av klær etter at jeg ble operert og klart at det preger hva jeg tar på meg.

Men jeg er veldig nøye på hva ungene har på seg av klær.

Jeg vil at de skal være fine i klærne og stelt på håret (Sara).

Jeg tar på ungene fint tøy når de skal i barnehagen også, for jeg vil at de skal ha på seg tøy som er ok. Jeg er ikke opptatt av dyre merkeklær, og mine unger er cubus, h&m og nameit unger.

Jeg syntes de har mye fint og leter man litt kan man fine mange fine skatter uten hello kitty på :)

I dag skal dere få en liten titt på hva Sara hadde på deg i barnehagen i dag:

Genser og sokker fra CUBUS

Shorts fra NAMEIT

Jakke fra H&M

Mitt tips er å reise til byen i romjulen og nå juli, da finner mann masse fint tøy fro helt ned i 25kr plagget.

Kjøp tøy for neste sesong.

Ca. størelsen større enn barnet bruker denne sesongen.

ER DERE OPPTATT AV HVA UNGENE HAR PÅ SEG?

Hva er ditt barneklær tips?

I morgen skal dere få se noen nydelige skatter som kom i posten til Sara i dag

Vi blogges

En ny skatt og trappegang. Og kanskje et piano?

jeg har lenge vært på utkikk etten en koselig gyngestol som ikke er alt for stor.

Elsker å matche det gamle med fargerike innslag.

Jeg vil ha møbler med sjel og finn.no er en nettside jeg er innom neswten hver eneste dag og på søndag kom jeg virkelig over noen små nydelige skatter.

DENNE bloggeren som heter LilleBessas er en dame som pusser opp gamle sjarmerende møbler.

Vært møbel er unikt og hun syr også mange fine ting.

Jeg ble virkelig helt forelsket, så i går kveld satte jeg meg i bilen og tok turen ut til den lille røde bua.

For en nydelige plass, nydelig dame og ikke minst nydelige ting.

Det var et par ting som fikk bli med meg hjem.

Noen nydelige mini vimpler som jeg skal vise dere senere i forbinnelse med en giveaway.

La inn en bestilling på store vimpler også, som skal få navnet på ungene på.

Men skatten over alle skatter er denne:

I dag skal jeg også vise dere et nytt rom i huset som dere ikke har sett før.

Nemlig trappegangen.

Vi har en gang hvor det går trapp opp til tredje etasje, og etter hvert skal det gå trapp ned til første etasje også.

 Den store wallstickeren er teksten fadervår og kommer fra veggfolie. Det gjør også wallstikceren på trappa.

gardinene er hvite og turkist stipete og gjennomsiktig og er fra kid interiør.

Skjenk og vitrineskap er fra jysk.

Det store blå bilde er fra europris og det andre blå bilde vet jeg ikke hvor kommer fra.

Vatteppet i kurven er fra hutta til svigers, det blå teppet i gyngestolen er fra mini-mal.

Trommen i trappa kjøpte vi i cuba.

Lampen/fontenen fikk vi i gave til bryllupet, skiltet er fra mini-mal, telysestaker fra nille også står det et bilde av hver av ungene fra de var en uke gamle.

det som jeg lurer på om kan gjøre denne gangen perfekt er et piano på denne veggen...

Likte dere stolen?

Hva syntes dere om gangen?

Og burde jeg ha et piano her?

P.S minner dere om å følge den nye facebook siden min.

Ha en fin dag, vi blogges

Jeg setter standaren med en gammel trekasse.

God mandag alle mine flotte lesere.

I dag skriver jeg mitt innlegg nummer 700 og det er det første innlegget etter at bloggen har fått en skikkelig makeover med nytt navn.

Dette er slike innlegg som jeg skriver i dag, det kommer til å komme mer av.

Et innblikk fra vårt hjem etikettene kommer til å blir fylt opp.

Mange glimt fra hus og hjem, og mange glimt fra hverdagen.

Dagene i huset rett ved skogen starter tidlig, og det betyr at man får gjort mye på morgenkvisten.

Den lille kabeltrommelen er satt ut til pallekroken vår.

Det ble ikke plass til den inne og den var i riktig høyde i forhold til pallesofaen.

Jeg fikk en til, men den var litt for høy, så den skal jeg sette et annet sted.

Da pallen ble satt ut hadde jeg ikke noe plass å sette den fine trekassen som stod oppå den.

Jeg har tenkt litt på om jeg skal ha den her inne, men jeg syntes trekasser er så nydelig så den måtte bli inne..

Etter litt tenking og en diskusjon ble jeg endelig ening med MEG SELV om å henge den fine gamle kassen opp på veggen.

Under satte jeg en av de malte stolene våre sammen med lammskinn og mommo teppene.

På gulvet ved siden av satte jeg en nydelig picnikk kurv fra europris.

Syntes faktisk det ble veldig koselig.

Hva syntes du?

Og hva syntes du om gamle kasser?

P:S husk å bli medlem av min nye facbook side.
Det kan du gjøre ved å trykke liker i facbook boksen på høyre side i bloggen.

Vi blogges

 

This is real. This is me. I'm exactly where I'm suppose to be

Bloggen min er jo en blogg som handler om mitt liv. Altså MONICA’S LIV. Og det har vært veldig rett og viktig for meg at den hadde undertittelen: som adoptert og slankeoperert. Det er to viktige ting som former livet mitt på så veldig mange måter. Jeg vil alltid være adoptert, det er en viktig del av meg for det er min historie. Jeg er stolt av min historie, jeg er stolt av at jeg er adoptert, og det har vært viktig for meg å sette lys på dette temaet, og det er det fortsatt. Hadde jeg ikke blitt slankeoperert hadde jeg kanskje ikke hatt verdens to største og beste skatter og velsignelser. De to nydelige barna minner meg vær eneste dag på hvor velsignet jeg og hvor heldig jeg er tross alle prøvelser og nedturer. Jeg vil alltid fortsette å være opptatt av disse to temaene, MEN det er andre ting i livet mitt som også er viktig og jeg ønsker ikke disse to temaene som hoved temaer for bloggen min lenger. Mye av grunnen til dette er at jeg jo selv ser at bloggen gradvis har tatt andre retninger, for de at jeg tar andre retninger. Jeg beholder bloggen på samme sted og ingenting blir slettet, men jeg vil ha et navn som er mer åpent, men også at bloggen beholder det den er etablert som. Etter litt frem og tilbake har jeg bestemt at hoved navnet MONICA’S LIV skal bli stående og tilleggs ordet blir GLEDER. Så den nye tittelen blir Monica’s Livsgleder. Jeg vil ha en blogg som er åpen og dekker mange temaer. Men det kommer til å bli mye interiør, gullkorn fra barnemunn, hverdagsliv, tips og mat, rett og slett mine Livsgleder. Mye av grunnen til denne forandringen er jo at det har skjedd mye forandringer i livet vårt. Vi har fått vårt eget hus, og av det vokste interiør interessen. Barna har blitt større, og med det følger det mye moro. Håper dere vil fortsette å følge oss på veien. Alt blir ikke borte og en gang i mellom kommer det innlegg om andre temaer også, men jeg føler at tiden er kommet for en markert forandring her på bloggen.

Kanskje blir dere enda bedre kjent med meg?

Så velkommen til å følge

MONICA’S  LIVSGLEDER.

All of my life in every season, you are still God. I have a reason to sing.

This is real. This is me. I'm exactly where I'm suppose to be...For now.

PS: følg meg også på den nye facebook siden
HER
Eller på høyre side her på bloggen :)

Velkommen til pallekroken vår.

Jeg som så veldig mange andre syntes det er moro å lage nye ting ut av ting som allerede er her.

Jeg har laget meg et spisebord av en KABELTROMMEL, og må si jeg er veldig fornøyd med resultatet.

Jeg har også som så mange andre laget meg en sofa krok ute av paller.

Jeg har sett mange varianter av dette, men jeg har laget en krok som jeg føler er veldig meg og som reflekterer hvordan vi har det her hjemme.

Det er viktig for meg at vi har et hjem som er koselig og som vi blir glade av å vær i.

At vi gleder oss tilå komme hjem, og som vi er stolt av.

Ikke for at alt er så dyrt og ekslusivt, men fordi vi har gjort det beste vi kan for å få det hyggelig ut i fra de midlene vi har.

Siden jeg viser dere en liten del av hjemmet vårt 1 gang i uka, så er det på sin plass å vise dere den nye palle kroken vår.

Jeg har brukt 6 paller og en liten kabeltrommel som bord.

Jeg har ikke behandlet treverket.

Ville at de skulle være orginale, også skal jeg på sikt beise tarrassen i en gråtone, så da tror jeg det blir finest når de er orginale i fargen.

Jeg har kjøpt madrasser på jysk.

De har jeg skjært til på lengden.

Det var et trekk på utsiden av madrassen som er i blått og beige som jeg har beholdt.

De gamle vattteppene er fra hytta til mine svigerforeldre.

Jeg elsker de teppene og syntes de passer fint inn.

Jeg har brukt noen gamle sitte puter som er veldig tykke til å ha bak i ryggen.

Det er fordi pallene ligger rett innat gjeret.

Vis vi blir enige, så kommer det opp en vegg av levegger bak sofaen og da forsvinner de tykke putene.

Resten av putetrekkene er kjøpt på kid.no og princess, og inne er det gamle puter folk ikke har hatt brukt for lenger.

Bra for meg at noen skulle kvitte seg med de, for hos meg kom de til nytte.

Jeg elsker alle de nydelige somemrlige fargene.

Og jeg er ikke den eneste, dette er ungenes nye favoritt sted.

Dette er det perfekte lunsj og kveldskos stedet.

Jeg har fler ute prosjekter og går egentlig bare å venter på enda mer fint vær.

Oppe på balkongen på fremsiden av huset har vi en fin utsikt og morgen sol, og dette kan bli den perfekte frokostplassen.

Med litt fiksing blir det bra.

Jeg har satt opp noen av delene til rottingmøblene vi kjøpte i fjord.

Da kjøpte vi TO grupper fra europris.

De var fine i fargen, og de var så nydelige å sitte i.

Det ene bordet og to av stolene har fått plass oppe, der kommer det til å bli koselig.

Ha en fortsatt fin kveld.

Vi blogges.

Adoptert og slankeoperert, men jeg er mer enn det.

Monica’s Liv som adoptert og slankeoperert er det bloggen min heter.

Det er også to ting ved meg som er viktige og store ting.

Det var pga av disse to tingene jeg begynte å blogge og som har gitt meg de trofaste og viktige leserne mine. Jeg er så glad og takknemlig og for alle dere.

Ydmyk over at dere har villet følge meg på veien.

Rørt over alle vakre mailer og nydelige ord som dere har gitt meg.

Gode kommentarer og ikke minst støttende ord de gangene jeg har trengt det.

Dere har vært der mellom mine graviditeter og dere har fulgt meg og ungene.

Men jeg får mer og mer kommentarer (som alle er hyggelige) på at dere vil ha mer barn, mer hverdag, og ikke minst mer blogging.

I det siste har jeg hatt en liten bloggtørke rett og slett fordi jeg har tenkt masse på hva som er naturlig for meg og bloggen, hvor er veien videre på en måte.

Jeg vokser og forandrer meg, og ønsker at bloggen skal holde følge med meg.

Være en blogg som er aktuell i mitt liv der og da.

Jeg er jo mer enn bare adoptert og slankeoperert. Jeg er jo mer enn bare en mamma og jeg er mer enn kone.

Jeg har drømmer og håp for fremtiden og livet mitt.

Og i det siste har jeg faktisk lurt på om jeg skal bytte navn på bloggen.

Muligens flytte den og men ikke fjerne noen av temaene, gi den et nytt navn. Impotere alle innleggene i en ny blogg.

Et enklere navn og også fordi at adopsjon og slankeoperasjon temaene ikke nå lenger er like mye i fokus.

Jeg vil jo komme til å skrive om de fordi det er en viktig del av meg, men jeg tenker noen ganger at tiden er der for å ta skrittet videre.

Så NÅ trenger jeg virkelig deres hjelp.

Hva syntes dere?

Hva er grunnen til at du følger akkurat meg?

Hva burde jeg endre på?

Og hva vil DU lese (mer) om?

HÅPER DERE VIL SVARE OG HJELPE MEG MED AVGJØRELSEN.

Joy to the world

Det perfekte liv med lillebror starter for tiden ikke før klokken 07.00.

For en lykke det er.

Og det perfekte liv med storesøster startet ikke før klokken halv 10 i helga og i dag måtte jeg vekke henne klokka 07.30 for at vi skulle dra i barnehagen.

Jeg håper at dette er starten på en ny morgen rutine.

Isak er veldig blid om morgenen når han har sovet litt lenger og det er borte bø som er favoritten. Sara på sin side syntes det er verdens kjedligste lek og annonserte ganske så bestemt i dag tidlig at vis Isak skulle fortsette med det fjolleriet gadd ikke hun å være sammen med han om morgenen.

Jeg måtte bruke strengestemmen, noe som virkelig ikke på noen måte skaper god stemning om morgenen.

Jeg var bare såååå kjedelig, men mor kan ikke alltid være poppis trøstet jeg meg selv med og strengestemmen måtte bli værende litt til.

I dag ville Sara egentlig bare være hjemme å hoppe på den nye trampolina hun og Isak fikk på lørdag, og siden det regnet ønsket hun seg veldig en hyggelig kveld når hun kom hjem.

Hun fikk hoppet, mor lagde muffins i muffinsjernet og på kvelden ble det tid til gode og store klemmer som er favoritt tiden på døgnet.

Ro og tid til bare å være.

Husmora slo til med muffins fra Toro i dag.

Den gule ostekremen er laget av philadelpiaost, smør, melis, vaniljeessens og gul konditor farge.

Den brune kremen er laget at philidalpia sjokoladeost, smør og melis.

I kveld er det en rolig kveld på sofaen med blått hekletøy til en nydelig jente jeg kjenner og hennes sønn.

Hvem tid på døgnet er din favoritt?

Kabeltrommelen er ENDELIG ferdig

Nå er den endelig ferdig.

Jeg har fått kabeltrommel, malt den, flyttet den rundt i stua og malt stoler.

Nå er den endelig på plass der den passer best og i tillegg er alle stolene malt ferdig.

Det lilla på KJØKKENET har fåtten annen nyanse så nå er den lik kjøkkenets hjerte nemmelig KitchenAid maskina mi.

Håper dere likte bordet mitt.

Har dere noen kreative prosjekter, så vil jeg gjerne se de.

Legg gjerne ved link i kommentarfeltet.



GJESTEBLOGGER: Hverdagskost når man er adoptert.

Jeg er så heldig som får inn innlegg fra folk som gjerne vil gjesteblogge.

Syntes det er viktig å ha flere stemmer til temaene.

Og takker alle som er adoptert for innleggene som strømmer inn.

Jeg vil også si at vis du er adoptivmor eller far, søsken til en som er adoptert eller noen nær deg som er adoptert er du også hjertlig velkommen til å gjesteblogge.

Jeg er fast leser av bloggen din Monica og jeg har hengt meg opp i en kommentar du fikk på forrige innlegg om adopsjon og vil gjerne skrive et lite innlegg for deg ang det. Håper du vil poste det.

En setning lød slik som dette: Forstår ikke hvordan du kan få så mange dumme kommentarer. Du lager veldig mange innlegg om dette, og jeg forstår at det opptar deg.

Dette er på ingen måte ment som et angrip på den som skrev kommentaren men mer et svar, for jeg ble så overasket når jeg leste denne kommentaren. Monica får ikke mange dumme kommentarer. Dette er nemlig hverdagskost for oss som er adoptert og har et utenlandsk utseende. Det er nemlig ikke tatt for gitt at vi i disse dager blir tatt som adoptivbarn og derfor norske, det er vanligere at vi blir tatt for å være innvandrere. Jeg er enig med Monica i at det ikke er noe galt i å være innvandrere, men det er vi altså ikke. Dette er en omstilling for også å vende oss til, for det var jo ikke slik når vi var små. Jeg syntes det er bra at Monica tar opp dette temaet flere ganger for det er virkelig noe som vi som er adoptert syntes er litt vanskelig til tider. Jeg er stolt av hvordan jeg ser ut. Liker mine eksotiske farger, men for de jeg kjenner er jeg jo bare meg og de ser på en måte ikke lenger at mine farger er annerledes. Så jeg blir så satt ut når disse kommentarene kommer, ennå de faktisk kommer ganske så ofte. Ja det er hverdagskost. Kommentarer som: hvor lenge har du bodd i Norge da? Etterfulgt av: Å ja, da er du jo på en måte norsk du da. Folk skjønner virkelig ikke hvor vanlige slike kommentarer er. Jeg skjønner at dette opptar deg Monica, for når jeg får slike kommentarer så føler jeg det rører ved det fundamentet som mine foreldre har gitt meg. En påminnelse på at jeg er annerledes på en måte, selv om jeg er så innmari lik. Er så glad for at du Monica setter ord på noen av de tingene flere av oss opplever. TAKK



Bilde lånt av google.

TRENT er den nye TYNN

Enten vi er tynne, litt lubbene eller tykke har vi alle en drøm om hvordan vi har lyst til å se ut.

Trendene forandrer seg og prøver så godt vi kan å henge med.

Det har vært inn å ha store pupper, det har vært inn og være syl tynn, men nå ser det ut til at det endelig er inn å ha litt former.

Og det er jo noe vi virkelig kan like.

Men den trenden som faktisk fasinerer meg mest er at TRENT er denn nye TYNN.

Det vil si at vi syntes trent er sexy.

Bi vil være stramme og ha markerte muskler, vi vil ha former og være sterke.

Og vi ser tendensene hos kjente personer også.

Lene Alexandra Øien er en av de som har gått fra tynn til tynn og trent.

Hun ser jo kjempe bra ut.

En annen jente som også har gått denne veien er Maria Haukås Mittet.

Jeg sier heller trent med former, sunn og glad, enn tynn, sulten, blek og sur...

Jeg oppfordrer alle til å ta tak i livet sitt, på den måten at det gjør deg sundere, friskere og mer glad i livet ditt.

Det skylder du barna dine, ektefellen og sist men ikke minst.

Det skylder du deg SELV!!!

hadde bare mannen støvsuget hadde alt vært perfekt...

Det perfekte liv er ikke til å stikke under en stol at hadde vært ennå mer perfekt hadde ungene ikke vært trøtte på kvelden etter barnehagen, lønningen litt større, arbeidslysten mer påtrengende og at man hadde hatt en hushjelp til å vaske og rydde huset.

Men nå er det nå en gang sånn at livet ikke er sånn for de fleste av oss.

Unger gråter når unger føler for å gråte og selv om du noen ganger bare kunne tenkt deg å putte propper i ørene og overse det hele, er den overtrøtte barnegråten ikke til å overse og spesielt ikke når en selv har vært på jobb og kjenner at man egentlig er litt sliten.

Noen ganger føler man at man jobber for slikk og ingenting og den følelsen kommer skyllende over deg vær gang du går hjemme og rydder og vasker og husarbeidet ingen ende tar, og det eneste som står i hodet på deg er tanken på bedre løsninger i huset som koster så mye at det vrir seg i magen samtidig som du ikke er i stand til eller har noe særlig lyst til å ta et dypt åndedrag og innse at du egentlig ikke trenger det vis du bare er smart nok.

Hushjelp tankene kommer også strømmende på, og du tenker at da hadde det blitt bra da.

Skylden plasseres der skylden hører hjemme, nemlig på lønnslippen og kontoen din, som du ikke en gang gidder å sjekke for du vet at det bare er deprimerende.

Når alle disse tankene har kommet skyllende er arbeidslysten borte og alt det du MÅ gjøre virker ikke like viktig lenger.

Siden du allerede er sliten og urasjonell er det egentlig mannen din sin feil at det er rot.

For han ser jo virkelig INGENTING og selv om det flyter av ting rundt sitter han like herlig i sofaen med et glass brus og ser på Mythbusters.

Bare for å demonstrere litt tar du frem støvsugeren akkurat når resultatet av myten skal testes og blir han ikke mer urolig i sin kofortable stilling da er det i grunn like greit å støvsuge under beina hans så han må gi deg litt oppmerksomhet.

I en snurt mine serverer du en glose om at dette hadde virkelig ikke vært nødvendig for deg å gjøre hadde bare han bidratt litt i hjemmet.

Og inni deg tenker du at det perfekte liv hadde vært helt perfekt det, hadde bare mannen giddi å plukket opp støvsugeren.

Realiteten er vel ofte at standaren er for høy og klagefaktoren på samme nivået og det er forferdelig smertefullt og innrømme sin egen urimelighet når «støvet» har lagt seg.

Men på en annen side er det vel akkurat dette som gjør oss så forskjellige og som skaper humoristiske historier å se tilbake på i etterkant.

For tross alle vår kvinnelige demonstrasjoner og urimeligheter gir vi familien dybde og disse mennene kunne ikke klart livet uten oss og vi kunne ikke klart det uten dem.

Vi er familiens hjerte vi mammaer, for er mamma blid er det en fin dag, men er mamma sur…

Det perfekte liv avhenger ikke av om mannen støvsuger eller ikke.

Det perfekte liv er det livet du har skapt sammen med mannen din etter beste evne og etter som dere vokser, og økonomien vokser vil livet bli perfekt på andre måter, med andre dybder enn kanskje akkurat nå, men uansett hva livet bringer, er det perfekte liv nå, husk bare å ta deg tid til å nyte de små tingene som utgjør perfekt!



Jeg er også norsk.

Å, er du adoptert ja, da er du jo på en måte norsk du da…

Ja jeg er faktisk på en måte det.

Å ikke bare på en måte, men jeg ER det.

Hva annet skal jeg være?

Indisk, fremmedspråklig, hindu, vegetarianer?

Det er ikke feil med å være noen av disse tingene, men jeg er vokst opp i en familie som er veldig norsk.

Alle norske tradisjoner, det er veldig lite i min familie som minner om at de stammer fra et annet land, og det er det en grunn til.

INGEN gjør det.

Så hvordan skal jeg kunne være alle disse tingene da?

Jeg ser det i speilet at utseende mitt tilsier at jeg skal tilhøre alle disse tingen som kommer fra en annen kultur, men ingen har lært meg dette.

Så hva er det som er så annerledes med meg?

Er det det sorte håret, sorte øynene, den brune huden, og den lave høyden eller er det kjøttkakene, den ferske suppen, ribba eller jule, påske og skitradisjonene som gjør meg så annerledes?

Hva skjedde med å se forbi det første øyet ser og bli kjent med mennesker?

Hva skjedde med å ikke forhåndsdømme?

Jeg er også norsk, jeg har aldri lært å være noe annet.

Men hva så om jeg ikke hadde vært adoptert da?

Hva da?

Hadde jeg da ikke vært norsk?

For sist jeg sjekket så finnes det jo ganske mange i dette landet som er født i Norge, men som har foreldre fra andre steder i verden.

Er det å være norsk ens betydig med fargene du har på hår, øyne og hud?

Jeg er også norsk, jeg har bodd i dette landet i snart 27 år og i mitt pass står det norsk statsborger.

Alt jeg har lært har jeg lært på den norske måten.

Det er veldig lite eksotisk ved meg, det kan jeg love, jeg er så veldig lite farget av en annen kultur og jeg hører hjemme her i kalde nord.

Det er det ingen tvil om.

(bilde lånt av google)

Det bor mye i meg

Noen ganger så kjenner jeg at virkelig mister motet.

Jeg er så preget av jante-loven og noen ganger kommer den skyllende over meg som en bølge av fortvilelse og frustrasjon.

Jeg som alle andre mennesker er et helt menneske, det finnes mange sider ved meg.

Noen av dem er bra, noen er dårlige og noen er faktisk helt greie.

Det bor mye i meg.

Det er bare at det er så unorskt å si.

Vi skal liksom ikke tro på oss selv eller stikke oss ut på noen som helst måte.

Det er akkurat som det er farlig å si at noen er bedre på noe enn andre.

Men vis vi ikke tør å fortelle andre de positive sidene ved dem, hvordan skal vi da få mennesker til å se alt det bra de har i seg?

Eller er det akkurat det vi ikke vil?

Vi blir preget av sjalusi, eller følelsen av at noen er mer enn de burde være.

Kanskje er vi redd at andre skal ta så mye plass at det ikke er rom for oss?

Eller er det rett og slett det at vis noen andre finner veien vi gjerne ville gått selv så stikker det i oss.

For det er lettere å rakke ned på enn å bygge opp.

Det bor mye i meg, det vet jeg at det gjør, men hvordan skal jeg få vist det når jeg stadig får den vonde følelsen av at jeg ikke må tro jeg er noe?

Hva vis jeg vissner?

For vis dette jeg er nå er meg, men jeg føler hele tiden at det bor mer i meg, så betyr jo det at en bit av meg er vissen.

Hvordan ville jeg da vært viss jeg fikk lov til å blomstre.

At noen ga meg muligheten til å leve i mitt fulle potensial.

Lot meg feile og vokse, og heiet meg frem.

Hvem hadde jeg vært da?

Hva vis vi alle bestemte oss for å heie på andre.

Kanskje det er et spessielt menneske du føler for å heie på, eller kanskje du generelt ønsker å hjelpe mennesker til å bli alt de kan være.

Tenk på det, gi noen en positiv tilbakemelding på hvem de er, og hva de betyr for andre, hva som bor i de.

Det bor mye i meg, det vet jeg at det gjør, kanskje jeg burde brette opp armene å utnytte mitt potensial?

Jeg hatet livet mitt, nå elsker jeg det.

Jeg fikk en mail av en leser som gjerne ville fortelle sin historie her på bloggen min. jeg ble helt rørt til tårer når jeg leste den og ville selvsagt poste innlegget.

Dette er en flott dame som forteller om et liv i depresjon og som har følt seg fanget i sin egen kropp. Håper dere har respekt for denne historien og legger igjen en koselig og oppmuntrende kommentar.

Jeg har alltid følt meg fanget i min egen kropp. Helt fra jeg var liten har jeg slitt med overvekt og hatt et veldig sykt forhold til mat. Jeg egentlig aldri skjønt hvorfor jeg har dette forholdet til mat og som tenåring ble det enda verre. Jeg brukte mat som svaret på mine problemer, uansett hva problemet var. Det var vanskelig å være jenta uten kjæreste, i upopulær gjeng og med få venner. Jeg håpet livet på videregående skulle hjelpe meg på vei og at ting skulle bli bedre der. Den første store knekken fikk jeg den dagen jeg endelig tok mot til meg og gikk bort til en gutt ute på byen. Han smilte høflig og sa hei når jeg kom bort til han. Etterfulgt av at han syntes jeg virket hyggelig, men han ville ikke sløse bort tiden min. for han var virkelig interessert i ha verken kjæreste eller venner som var så feite. Jeg fikk en skikkelig depresjon etter dette, og følte meg ubrukelig, stygg og verdiløs. Senere traff jeg verdens snilleste gutt. Han var glad i meg. Men etter som tiden gikk så stusset jeg alltid på at det bare var oss, at vi aldri dro noe sted. Sannheten kom for en dag og det viste seg at han var flau over meg og ville ikke at folk skule vite at vi var et par. Jeg prøvde å ta mitt eget liv, men lykkes ikke og ble lagt inn på psykiatrisk til behandling. Etter intensiv behandling kom jeg ut, men fortsatte hos psykolog. Gjennom behandling fikk jeg ryddet opp i livet mitt. Jeg fant årsaken til mitt mat problem, hvorfor mitt reaksjonsmønster er som det og livet ble enklere. Vekten begynte å rase nedover og i denne fasen fant jeg en del blogger. Jeg leste for å få inspirasjon til mat og da fant jeg bloggen din Monica’s Liv, jeg har lest meg mellom inspirasjons innleggene dine og grått alle mine tårer, og disse innleggene har jeg tatt med meg til min psykologen min og vi har tatt tema for tema. Jeg har vokst inni meg, minsket på utsiden takk til alle dere bloggere som deler av dere selv, og som blogger om livets virkeligheter og ikke bare den perfekte fasaden. Jeg ville dele min historie, for jeg og veldig mange andre søker informasjon på nett, og ofte er vi heldige og kommer over blogger som virkelige er store skatter. TUSEN TAKK. En spesiell takk til deg Monica, men også til Spirea bak bloggen Hjertero og Veronika bak bloggen Det Fantastiske Liv. Er moro å lese om relasjonene dere bloggere har til hverandre.

Hilsen en som ikke lenger hater livet sitt.

Hodet skulder kne og tå...

...Rumpe stump.

What!?!

Dette er sangen som preger våre dager.

Jeg blir så paff vær gang det kommer nye selvdiktede sanger.

Den ene morsomere enn den andre.

Denne sangen er tydligvis også morsom klokken 6 om morgenen.

Jeg personlig kjenner at ingen form for humor, ikke en gang rumpe humor (til min datters store overraskelse) er morsom klokka 6 mandag morgen.

Det eneste jeg vil er å legge puta over hodet, stikke rumpa opp i været og stenge verden ute.

Men har barna andre planer, så har de andre planer.

For lillebror syntes sin flotte storesøster er så morsom klokka 6 om morgenen at han skratt ler.

Og får jenta publikum, ja da kan du bare glemme det.

De sto begge i senga, og mens lillebror prøvde desperat å være med mellom latterkulene speedet storesøster opp farten og da ble det selvfølgelig ennå morsomere.

Mannen på sin side satt i senga og sov, mens han med gjevne mellomrom sa: nå må dere legge dere ned å sove, det er natta.

I svime syntes nok mannen han gjorde hva han kunne for å roe ned situasjonen og er da litt oppgitt når han tilslutt kommer til seg selv.

Jeg prøvde nok en gang å informere om at når begge barna kommer inn i vår seng, så starter festen og vis du ønsker å sove lenger må de skilles.

Jeg er for at disse to skilles når klokken er 6 på morgenen, det er nok timer resten av dagen til at disse to kan rotte seg sammen og synge rumpe stump.

Jeg lever det perfekte liv og det starter FORTSATT klokken 6 om morgenen.

Tilslutt har jeg laget en blogg som skal handle om tro.

Dere må gjerne følge meg og mine tanker.

Denne bloggen kommer til å være som normalt.

Hjertedrypp



Vårt hus er lastet med musikk.

Vi elsker musikk, både jeg og mannen.

Vi liker å synge og har gjort det i mange år.

Jeg drev masse med dans når jeg var liten og liker fortsatt å danse.

Denne gleden for musikk har begge våre barn arvet.

Både når det gjelder sang og dans.

Begge danser så fort de hører musikk og Sara synger med av full hals.

Vi ser naturlig nok interessen tydeligere hos Sara enn hos Isak ennå siden han er mindre.

Man kan vel si at vi er en musikk glad familie.

Vi har alltid på musikk og vi er opptatt av å høre på veldig mye forskjellig.

Vi er en kristen familie så vi hører på lovsang, gospel og kristne barnesanger.

En av våre favoritter:

Men vi hører også på annen musikk som transe, hiphop, pop og annent.

Vi har blitt mer opptatt av norsk musikk og liker å følge med på hva norske artister gir ut av sanger.

Karpe diem sin nye låt:

Vårt hus er lastet med musikk, dette er en viktig del av vårt familie liv.

Musikk er med på å beskrive alle våre følelser og tanker, og Sara dikter sanger og ligner sin mor og synger når hun koser seg.

Vi synger, vi dikter og danser.

Familien vår ville mistet noe viktig hadde vi mistet musikken.

Min oppfordring til dere aller, å sette på musikk, still dere på stuegulvet og DANS og SYNG.

Jeg kan garantere at ungene deres kommer til å le, hoppe, danse og synge med.

Er musikk viktig i din familie?

Her er familiens danse favoritt om dagen med LidoLido:



Snuppelura har fått ny sykkel.

I dag overasket jeg Sara med ny sykkel når hun kom hjem fra barnehagen.

Jeg hadde kjøpt hjelm og sykkel og satte det på parkeringsplassen på utsiden og ventet på at hun skulle komme hjem.

Sykkelen falt i smak kan man si.

 Hun stormet bort å åpnet hjelmen, og satte seg så stolt opp på sykkelen.

 Så fortet hun seg inn for å hente en baby til å ha med på sykkeltur.

Fine jenta vår var så stolt der hun sykklet rundt med gummistøvler som hun måtte ha på siden hun misstenkte regn.

Haha, hun gadd ikke å bli våt på beina.

Vi prøvde å fortelle henne at det ikke kom regn i dag, men det var hun overhodet ikke enig i.

Hun satte seg i trappa og tok en liten ammepause fro babyen, og så var det klart for noen nye runder.

Mamma, babyen blir så sulten av å være på sykkeltur i dette været.

Det var dumt vi glemte flaska, så da er det gått hun kan få mat av pruppen (puppen) min.

Ha en fortsatt fin fredag, vi blogges