Oh my...

9 år med ekteskap er 9 år med opplevelser.

I dag så reflekterte jeg litt over det når jeg satt på en benk i Oslo.

Det kom en mamma med ungene sine.

Minste var ennå inni magen, men klar til å komme ut om 4 uker.

Nest minste var 13 måneder, mellomste var 2 år og 2 måneder og den eldste var 3 år og 5 måneder.

Ungene løper rundt en litt sliten mamma og jeg kjente at jeg mister pusten bare av å se på de.

Hun satte seg ned ved siden av meg, og det er derfor jeg vet alderen på ungene.

Oh my hvor glad jeg er for de to jeg har.

Oh my hvor glad jeg er for å være ferdig med bæsj i fargen gul-grønn og ikke minst,

Oh my hvor ferdig jeg er med gulp.

Unger er en velsignelse, men det er en viss fase i livet hvor ting er litt mer hektisk.

VI er i den fasen nå.

Heldigvis er Sara ferdig med bleier og sutt, men lillebror er laget av noe helt annet enn henne.

Han klamrer seg fast til sutten som om livet hans var avhengig av den.

Han blir ikke lei seg, han blir HYSTERISK.

Og hadde det finnes et pålegg som het tålmodighet skulle han uten tvil fått det på maten hver enste dag.

Han sover ikke på natta og jeg er ikke på noen måte skapt for å være mamma mellom klokken 01.00-06.00 på døgnet.

Han må legge seg til fast tid ellers er det krise og jeg kjenner at tålmodigheten min virkelig blir testet med han.

På den annen side har jeg jo også miss-slapp-av-mamma-jeg-fikser-det-sjæl som tror hun er 13 år både i hva hun mener hun har rett til å få bestemme selv og i valg av ord hun bruker når hun prater. 

JEG BLIR MATT.

Noen ganger så tenker jeg at jeg skulle hatt en helg på hotell.

Helt ALENE.

Ligge slengt ut på senga i undertøy og slobrokk å se på dårlige såpeserier en hel helg.

Sove så mye jeg vil og ta igjen noe av det tapte.

Jeg elsker å være mamma, men når syltetøyet er smørt utover gulvet fordi 3 åringen leker hund, så kunne jeg ønske at jeg levde i en episode av Couger town.

Spikere i fryseren og pappas boxere som seil på båten, det er til å bli sprø av.

Sara så en BH i størelse-jeg-viste-ikke-det-fantes-så-store-bh’er og spurte høyt om vi kunne kjøpe en å ha som huske hjemme for det var fin plass til rumpa hennes og Isak kunne sitte i det andre setet.

Mor svarer nei, og 3 åringen syntes livet er urettferdig for hun vil ha ny huske, og jeg kunne bare vite at hun skulle si det til mommo, for mommo var mammaen min og da kom jeg til å få kjeft.

Couger town virker veldig fristende i det øyeblikket.

Og det er da jeg kjenner jeg også har lyst til å ringe mamma for å sladre.

MEN vi er like rundt hjørne for at hverdagen skal roe seg og gleder oss til det, for det er tross alt bedre å leve i dette kaoset enn å ikke få oppleve det i det heletatt.

Hvem fase i småbarn perioden syntes dere var mest hektisk?

Middagsplanlegger

Det værste som finnes er å finne ut hva man skal ha til middag.

Jeg tar meg selv i å tenke hver eneste gang at nå er mitt liv over vis jeg må finne en middag til.

Livet mitt flyter forbi mine øyne og det eneste jeg ser når jeg får mine livsglimt er alle gangene jeg omtrent rev håret ut med røttene for å finne ut hva jeg skulle fore de sultene ulvene med.

Nå skal det sies at ikke alle her er sultne ulver, og at det også kommer litt ann på hva mor lager.

Sara spiser ingenting enten det er favoritt maten eller ikke.

Tenåringen og Sara er forsåvidt enig om hva de vil ha til middag.

Spagetti og kjøttdeig, fiskepinner, taco og kotelett.

Får de en av disse måltidene til middag, så er de fornøyd med mors intense planlegging som stadig svikter og er frynsete i kantene.

Det skal sies at det er også akkurat de matrettene de får, for når mor i huset ikke aner hva annet hun skal lage og ungene ikke spiser noe særlig og gubbe sier: samma hva vi spiser vel bare det er mat.

Er det liksom ikke noe vits å bruke masse tid på å lage noe annet.

Jeg som har hans kreative pølsemåltider friskt i minne prøver å lire av meg en lekse om at riktig næring til barna er viktig og at det ikke på noen måte er det samma hva de får.

Hans løsning på en litt slurvete pølsemiddag uke er å stappe ungene fulle av vitamin bjørner, omega 3 tabletter og vitamindråper.

Han står ved kjøkkenåpningen å deler ut til både liten og stor å kaster i seg 5 omega3 kappsler en gang i uka og påstår at det er godt for både kropp og sjel og at det med gjevnlig inntak av vitaminer bare er tull.

Det er tydligvis viktig å høre på han, for han er jo både lege, kirurg av alle typer og dyrlege i et og samme vesen, og det er liksom ikke noe vits i å prøve å få han ned på jorda og fortelle han at han faktisk er lastebil mekaninker som driver med spyling av septik og suging av stubbloft.

Nå har tenåringen også begynt å stille seg i kjøkkenåpningen med et glass vann og to omega3 kappsler i hånda som far i huset kan ta på vei ut døra, for skal hun, skal han.

Det er litt av et syn, men what comes around gos around...

I dag flesket mor til med noe som er hennes favoritt nemmelig tortillalefse med kyllingsalat.

Ungene ville ha lomper med skinke og tenåringen ga det et forsøk.

Jeg prøvde med et stort smil om munnen å spørre mannen om han syntes det var godt.

Han kikket på meg og svarte med munnen full av mat:

Ja, jeg spiser jo alt du lager jeg...

Samma hva jeg får...

Vi får se på det da, den dagen jeg lager lungemos, bodpudding med kokte poteter uten verken saus eller smør.

HA!

Men til alle dere som også må slite med å finne på middager så kommer oppskriften her:

 Kok eggene så de blir hardkokte.

Finhakk en løk (jegbruker løk kutteren til tupperwaer)

Del den halve kyllingen i strimler/småbiter

Finhakk eggene (Jeg bruker løkkutteren her også)

Bland en pakke majones og 1 putt kremfløte og pisk den lett.

Den skal være flytende krem på en måte.

Bland alt sammen og smak til med salt og pepper.

Fyll lefsene og del dem i to.

Strø over litt olivenolje og nykvernet pepper.

NYYYYYYT!!!!

Husk å følge bloggen min.

Det kan du gjøre ved å trykke LIKE på facebook boksen litt nede på siden, på høyre siden.

Så til slutt...

Hvor ofte syntes dere man burde blogge for at bloggen skal være verdt å følge?

De måtte kalde seg...!!!

Her i huset er det sang og musikk fra morgen til kveld, og vi har merket en viss øknings siden miss pose fikk en mic i bursdagsgave av tante.

Hun har jo konsert hver dag og de sangene det går mest i er:

Æ vil bare dans, God morgen norge og Toyota’n til Magdie.

 Mor klapper begeistres og syntes selvfølgelig gullungen er både til å spises opp og bli stolt av og tenker fortløpende oppe hodet et her er det nok muligheter for gull.

Mormor påpeker ganske bestemt at jeg var også en slik unge og kunne synge begge sider på en kassett om jeg fikk muligheten.

 Jeg kjenner at surmulingen tar meg litt for at ikke hun la store planer for meg, og nekter å ta noe som helst ansvar for min manglende artist kariere.

 Miss pose derimot skal få lov hun til utvikle sine fantastiske talenter.

Talenter som er helt unike og som ingen andre barn kan mathce.

Drømmene å planene blir fort avbrutt av en ikke så engasjer far som syntes at mic’en står alt for høyt på og at den usynlige senen som liksom er i stua rett og slett kan flyttes inn på lekerommet. Mor må da innrømme at hun kanskje muligens hører datteren synge med mamma øret og kanskje planene kan legges litt på hylla.

Hun er jo tross alt bare 3 år.

Denne nydelige 3 åringen er den samme som stjeler pappas spikre og putter de i en pose, for så å slenge de i fryseren.

Mor åpner overaskende fryseren og finner en pose spiker, og lurer fælt på hva som har skjedd og får det mest naturlige svaret i verden i følge 3 åringen:

De måtte kalde seg!

 Jaja kanskje norske talenter kan vente med sikkerhet!

 

 

Støv på hjernen

Noen i dette huset påstår at jeg har støv på hjernen, og at det er opp i mot umulig at det blir ryddig nok. Noen mener at jeg burde være glad så lenge det er ryddig i den etasjen vi bruker mest. Og at jeg ikke må ha for høy standard. Jeg mener naturlig nok at jeg ikke på noen måte har det som de kaller for støv på hjernen.  Og da begynner argumentene å hagle her. Og det er 2 mot 1. Noe så ubeskrivelig irriterende. De rotter seg sammen, hver eneste gang.  Mannen og tenåringen rotter seg sammen. Jeg sier nok en gang den setningen jeg burde få betalt for å si: Det ser jo ikke ut HER, jeg orker ikke å leve i det rotet. Og samtalen fortsetter med: Jeg lover det blir ikke noe film her før det rotet er borte, om jeg så må rydde hele natta så skal det rotet bort. 2 par øyne ruller som om de har øvd på å gjøre det på likt. Etterfulgt av et sukk som sier mer enn tusen ord. Og noen sier: slappe av da, det er ikke så ille her nå. Og jeg kjenner at fjærende begynner å BRUSE.  Det skal ikke være ikke så ille, det skal vær fint, ryddig, STRØKENT! Å så sleper de seg motvillig ut av sofaen etter at jeg har gitt streng beskjed om at de får rydde opp etter seg selv og at NÅ skal alle rydde i 15 min hver. De uffer seg og prøver seg på en: er detta virkelig nødvendig? Og jeg sender et du-tuller-ikke-med-meg-nå- blikk som gjør at de holder seg til sukking og stønning. De har aldri vært så nøye på å passe tiden som når jeg sier at de kun trenger å rydde 15 min, og det er på slaget som ryddingen stopper opp. Har jeg sakt 15 min, så har jeg sakt 15 min. Jeg som da tilsynelatende har støv på hjernen, fortsetter rydding. Problemet er bare at det ikke er så veldig mye mer å rydde igjen etter 15min, og det er jo egentlig bra, bare ikke akkurat nå. For jeg har jo laget et lite nummer ut av at det var så utrolig rotete og at setningen: det er jo ikke så ille her nå er den dummeste jeg har hørt på lenge. Så da ender det med at mor går rundt demonstrer-rydder. Retter på stoler som egentlig ikke står skjevt, fluffer putene i sofaen, gnir på en flekk på gulvet, en flekk som egentlig ikke er der. Det er rett før jeg spriter hjemmet fro å ha noe å gjøre. Og de to som rotter seg sammen himler mer med øynene. Dritt asså at ikke jeg kunne tidd still, nå må jeg jo innrømme at det faktisk ikke var så ille her allikevel…

Dronninga av regelmessige måltider har nå lagd taco på lørdagskvelden  

 

(bildet lånt av google)

SELVFØLGELIG

Dagene i Huset ved skogen er i grunn ganske hektiske om dagen.

Det er skolestart, barnehage, nattevakt og urinveisinfeksjon.

 Ja du leste riktig URINVEISINFEKSJON.

Crap Life.

 Jeg er selvfølgelig ikke som alle andre når jeg blir syk.

Jeg får selvfølgelig symptomer som ingen har hørt om og som alle bare syntes er rare.

Jeg begynner selvfølgelig også å tro at jeg er rar, og når vennene dine er sykepleiere og helsefagarbeidere har man selvfølgelig hatt alle sykdommer i alfabetet.

Og jeg har SELVFØLGELIG hatt alle symptomer i alfabetet også.

Denne gangen er det rødflammete hender og føtter som er varme og som har gått gradvis over til prikking.

 Dette er jo selvfølgelig noe jeg stusser over og etter noen dager så begynte det selvfølgelig å knipe i magen også.

Jeg gikk selvfølgelig rett i krise modus, og tenkte på hvem bokstav i alfabetet jeg ikke har vært innom, og at det da sikkert er det som jeg har fått denne gangen.

Jeg tror ikke jeg har hatt noe som begynner på bokstaven R og den enste sykdommen jeg kom på da var RABIES.

Jeg googlet rødflammete hender og Google fortalte meg dette:

INGENTING!!!

Det er ikke en sykdom, jeg har symptomer som ikke finnes.

Så da er det bare å huke tak i en vernepleier/sykepleier på jobb.

Hun sa jeg måtte tisse på en stikks og lese av fargene.

 Man tuller ikke med en vernepleier, så jeg gjorde som jeg fikk beskjed om, og konstant erte at de like gjerne kunne ta meg med i rapporten å gi meg et rom, for frisk var jeg ikke.

Hun sa at jeg hadde urinveisinfeksjon, og jeg tenkte TYPISK.

 Selvfølgelig har jeg fått en sykdom som krever at jeg må gå til legen og som gjør at jeg må ta en tablett og tisse på et glass.

Legen konstant erte selvfølgelig det vernepleieren hadde sakt og jeg fikk resept.  

Og han stusset selvfølgelig  også over mine symptomer på hender og føtter og sa bare at vis jeg ikke hadde blitt kvitt mine plager på hender og føtter etter uke fikk jeg komme tilbake, etter fulgt av setningen: det er jo ikke normalt, i mens han myste med øynene.

Jeg tenkte for meg selv at det hjelper ikke at du myser for det er som det er uansett. 

Selvfølgelig så tenkte jeg øyeblikkelig at plagene kom til å vare evig og at jeg like gjerne kunne få klippe kort på lege kontoret for dette kom til å bli en lang behandling.

Når jeg fikk beskjed om at det var en infeksjon ble jeg selvfølgelig øyeblikkelig verre og svimmelheten har kommet sigene også i dag.

 Jeg har også blitt enig med meg selv om at den beste plassen å være nå er på jobb.

Omgitt av sykepleiere, vernepleiere og helsefagarbeidere.

 Crap Life!

 Det eneste som hjelper nå er kyllingsuppe…

Jeg svetter også, lurer på hva det betyr…

Crap Life.



God tur til Rauland

Endelig er ferien over og livet skal tilbake til normalen, jeg har selvfølgelig fylt opp hodet mitt med all verdens påfunn, og er helt overbevist om at jeg skal klare alt selv om det så betyr at jeg må lære meg å stå på henna. Dette innebærer en viss form for planlegging, og når alle planene er lagt så skjer selvfølgelig det som ikke skal skje. 

Her har omgangssyken herjet som et monster over huset rett ved skogen. 

Det føles nesten som svartedauden har kommet  all over again

 (ikke det at jeg egentlig vet hvordan det var, jeg bare kan tenke meg det.) 

Når en slik tragedie inntreffer familien er man selvfølgelig glad at man er to, så man kan dele byrden. 

Og mor fortsatt kan få utført noen av sine innfall.

Men det kan dere jo bare tro, for SELVFØLGELIG når katastrofen inntreffer så rammer den også mannen.

 Og syk mann er jo sykt barn ganger 100. 

Det er et spetakkel uten like med paracet, og febermåler. 

Det er som om den sykdommen HAN har fått er fra en annen dimensjon i universet. 

Han sutrer og bærer seg på et nivå som fortjener en gullmedalje, og måler tempen sin vært 10 minutt for å se om den har steget eller i alle fall konstatere at den på INGEN måte har sunket. 

Testamentet blir nevnt og når målingen viser 40 grader, får han hvisket frem med sin sykeste stemme at han vil ha kokt fisk i begravelsen sin for det er det verste han vet. 

Ingen, absolutt ingen skal kose seg når hans bortgang er et faktum! 

Og bestillingen kan jeg bare sende inn til de folka som ordner med slikt, for han får nok ikke med seg CSI en gang som begynner klokka halv 10 i kveld.

Og når ungen på 100 kilo som er 193 høy er så syk at det nesten er umulig fro han å flytte seg fra sofaen og opp på soverommet, kjenner mor at tålmodigheten begynner å bli ganske så tynn.  

 For selv om han tenker på kokt fisk så er han ikke for syk til å se på tv eller ha ungene klatrende rundt hodet.

Soverommet er liksom så kaldt og upersonlig, nesten som en sykeseng.

Når ønsket om den kokte fisken har dempet seg er han blitt såpass frisk at han gjerne utrykker sin mening om sin kones helse utdannelse. 

For så dårlig stell har aldri han sett. 

Han er sikker i sin sak på at til og med løs kattene i nabolaget ville fått mer stell av meg vis de trengte det enn det han får. 

Tenk å være gift med en helsefagarbeider som er så dårlig på å pleie de syke og trengende. 

Jeg hadde nok heller passet til å jobbe med de terminale 

(et ord han har snappet opp fra vår venn sykepleieren)

 jeg som ikke skjønner hva disse dødelige 40 gradene gjør med hans kropp og allmenn tilstand.

Han lirer av seg noe om at han håper at det er oppskrift på havresuppe jeg prøver å lete frem på nette her jeg sitter med Pc ‘en på fanget, for havresuppe er det enste som kan hjelpe mot denne fryktelige sykdommen som herjer rundt i hans utslitte kropp.

 Og får han det, så er det mulighet for at han faktisk kan klare å komme seg såpass opp på beina at han kan klare å gjøre en siste jobb for jobben sin. 

For han skal egentlig til Rauland om 3 dager vis han blir frisk.

 Bare så jeg vet det…

Å som jeg ønsker han en god tur til Rauland…

 

(gamle bilder av pappa og Sara)

 

Vi blogges

  

Dronninga av regelmessige måltid...

Som familie er det viktig å spise måltider sammen og det er ikke alltid like enkelt som en kanskje skulle ønske. 

Men som den perfekte mor, med den perfekte familie er det selvfølgelig ikke noe problem. 

Vi spiser middag sammen hver ENESTE dag. 

Bordet er dekket med duk og stearinlys, og det er det perfekte måltid som inneholder alt det skal. 

Bortsett fra på mandag, for da skal mannen på skøytebanen på vinteren og så sykler han på sommeren, eller han prøver å sykle på sommeren. 

Så da henter jeg ungene i barnehagen så fort jeg er ferdig på jobb, eller klokke halv 3 og lager middag til ungene. 

Siden vi tross alt er opptatt av å spise regelmessig så er det middag klokka halv 5 uansett. 

Regelmessige måltider er veldig viktig bortsett fra på tirsdag for da skal mor trene, og spinning timen er selvfølgelig akkurat midt i vårt regelmessige måltid, men trening er viktig for livskvaliteten så da reiser mor på spinning, med et eple i hånda for å opprettholde følelsen av en viss kontroll på de regelmessige måltidene. Middagsposjonen sin spiser mor til kvelds, for det passer kjempe bra i forhold til at middagen er fettfattig og full av proteiner. 

Det er veldig viktig, med proteinfylt mat. 

Bortsett fra på onsdag. 

For på onsdag skal Sara på turning klokken halv 5 midt i det regelmessige måltidet og da må prøver vi å spise klokka 4 istedenfor. 

Men vi har ikke tid til å lage et fullverdig måltid og det blir ofte pølsemiddag på onsdag. 

Sara syntes dette er den perfekte dagen. 

Pølser og turning på samme dag. 

Far i huset syntes det er det samme hva han får til middag bortsett fra på onsdag, da er han plutselig veldig opptatt av at kroppen drasser på 1 eller 2 kilo for mye og syntes at mor burde planlegge middagene litt nøyere. 

Det er jo tross alt viktig med fullverdige og regelmessige måltider. 

Vi snakker om dette på kvelden, og far i huset mener at vi må få noen andre rutiner på onsdagsmiddagen og de andre middagene generelt bortsett fra på torsdag. 

For på torsdag skal han ut å kjøre modellbil/båt/fly og da er konklusjonen at det er like greit at han tar en pølse på Statoil akkurat den dagen for å spare på tiden, men at det ikke er noe som skal bli en vane. 

Men et en gangs tilfelle. 

Mor som vet at dette er den samme samtalen som forrige uke, nikker og sier Oki, det er greit for meg, og roser sin egne innsatt som er blottet for selvinnsikt over at hun i alle fall passer på at hun og ungene spiser sunt og regelmessig. 

Så når torsdagen kommer, får ungene kjøttkaker, men mor har tusen ting hun skulle hatt gjort og siden hun må mate barna og far glimter med sitt fravær spiser mor sitt regelmessige måltid ved kjøkkenbenken samtidig som hun rydder ut og inn av oppvaskmaskinen. 

Fredag er dagen som alt er på stell igjen og alle sammen samles rundt bordet med duk og levendelys, til fredagstaco, men klokken er 6 når måltidet blir spist og ikke halv 5 som er den regelmessige middags tiden…

Ha en fortsatt fin dag, vi blogges

Han får for lite oppmerksomhet

Når Isak ble født var det liksom ikke noe problem å gi begge barna den tiden de fortjente.

Å det har heller ikke vært noe problem bortsett fra i en liten periode for noen måneder siden og frem til nå.

Sara er liksom et naturlig midtpunkt.

Hun tar showet og melker det for alt det er verdt.

Hun synger, danser, turner og har munnen til en 5 åring.

Hun er rett og slett vanskelig å overse.

Isak derimot er en helt annen type.

Han trekker seg mer for seg selv og får han en kopp med vann kan han sitte å kose seg i stolen sin i lange tider.

Han kan se en hel disney film uten å røre på seg en millimeter og noen ganger føler jeg virkelig på at han får for lite oppmerksomhet.

Han legger seg først om kvelden og får liksom ikke den alene tiden som Sara får rett og slett fordi hun er eldst.

Siden han da aldri tar oppmerksomheten, men heller venter på tur er det en liten utfordring for oss.

Men nå i de siste ukene har han begynt å stikke seg mer frem.

Han tøyser og lager grimaser, nusser og gir store koser.

Det kommer fler og fler ord og vis han virkelig har behov for oppmerksomhet kan man rett å slett ikke overse han lenger.

Han har alltid vært verdens nydligste gutt for oss, og nå kommer det frem så mye personlighet.

Vi gleder oss til tiden fremover nå hvor han blir mer og mer trygg på språket og viser enda mer hvem han er.

 

Har dere vært igjennom en slik fase?

Nå ser det ut som jeg har fått fikset blogg problemet. 

Jeg har byttet nettleser og det var som natt og dag!

Jeg byttet til Firefox.

Vi blogges

Crazy Mom...

Mannen hinter ofte til at han tror det har tiltet for meg.

Å grunnen denne gangen er Ruska sin 3 årsdag.

(selvvalgt antrekk nummer 1)

Han skjønner virkelig ikke hva alt styret er og på peker ofte at når HAN var lite… osv. J

eg syntes jo at det er veldig hyggelig å lage litt stas på dagen og er så ydmyk og takknemlig for at så mange er gald i den lille store jenta vår.

Og at de ønsker å komme å feire dagen hennes betyr mye.

Det syntes jo mannen også er hyggelig, men han skjønner ikke hva vi skal med alt dillet.

Altså hvorfor kan vi ikke bare kjøpe hvite papptallerkner og en pakke med servietter på matbutikken?

Lys er lys og ungene ser sikkert ikke forskjell uansett.

Sara som er i overkant opptatt av hva hun har på seg og at ting skal være koselig syntes vi måtte ha rosa tallerkner til middag og lilla til kake når hun skulle ha bursdag og tingelig og rapunsel servietter. Hun gleder seg så enormt til bursdag og har lagt frem klær hun skal ha på seg alle bursdagsdagene.

Så selv om pappaen i huset sier styr, sier vi moro, og moro er det når det kommer mange fine mennesker innom her.

I dag kom William fra Oslo som Sara kaller han.

Og han hadde med den perfekte gaven.

Den første tingeling filmen som hun ikke hadde og Rapunsel såpebobbler.

Vi spiste Pizza.

Og is med hjemmelaget morellsaus.

Let the fun begin!

Lager dere mye ut av bursdagene til barna?

Velkommen inn i kjøkkenskapet.

Vi har hatt Ikea servis som vårt kjøkkenservis i mange år, og syntes det er helt greit.

Men den gamle serien til Ikea har ikke vært noe bra.

Tallerknene sprekker og fargene "flasser" av.

I fjor kjøpte jeg et nytt servis på nille  som jeg ELSKET.

Det var disse lilla the-koppene jeg falt for, og jeg bare måtte ha disse.

Tenkte egentlig at jeg skulle ha lilla kaffe-kopper også, men valget falt på rosa.

I ettertid har jeg angret litt på det for jeg har lite rosa og vi bruker faktisk kaffe-koppene oftere enn vi bruker the-koppene.

Så kom plutselig årets kopper, og jeg ble nesten FORELSKA.

De kom i BLÅ.

Jeg elsker BLÅ.

Må ha BLÅ.

Og blå med meg hjem.

Kaffe-kopp.

Brikke.

Skål.

OG

Tallerken.

OG siden det rett og slett var SALG, ble disse med meg hjem også:

Så velkommen inn i mine kjøkkenskap!

Jeg sliter fortsatt med størrelsen på bildene, vis  noen har noen tips til hvordan det kan fikses blir jeg veldig glad.

Hva syntes dere om servisene?

Syntes dere nille har mye fint?



Når mamma jobber går vi i trusa.

I følge mannen er det beste som kan skje når jeg jobber helgen, INGENTRING.

Ingen planer, og det beste er vis det regner også, så alle bare kan ligge å sløve på sofaen å se på film.

Er han heldig våkner de nesten ikke den dagen og alle kan ta seg en liten lur på sofaen i løpet formiddagen.

Ungene har blanede følser over at mamma jobber i helgene og syntes pappas pølser er greit en dag i mellom men når de har spist pølser på brøskiva til frokost, pølse i brød på formiddagen og pølse og stappe til kvelds, syntes de det er veldig greit når mamma kommer hjem og lager noe annet en pølse i en eller annen variant.

Mannen på sin side syntes det er veldig kjekt med pølser, for det er jo både lett og greit og når jeg prøver  meg på å beskrive behovet for variert kost er det som å snakke til en vegg.

Han har jo laget variert kost, for det er jo pølse i flere varianter påpeker han nok en gang.

Og jeg innser kjapt at dette er en diskusjon jeg garantert kommer til å tape å trøster meg med at han sper jo på med youghurt i mellom pølsemåltidene.

Sara syntes mamma sine jobbehelger er helt NYDELIG, for når mamma jobber går HUN i trusa, selv om hun forteller alle at det er vi som går i trusa.

Det er det altså ikke.

Hun derimot har jo så fine tingeling truser  at de nesten bare må vises frem og det er jo så nydelig å gå uten klær også.

Så dette er noe hun ikke syntes er nødvendig å snakke så mye om...

Mannen syntes det faktisk er sånn passe greit at hun går i trusa.

Da slipper han å styre med klær, for det er jo nok styr å finne ut hva de skal ha på seg om morgenen, om han ikke skal finne flere skift i løpet av dagen.

Om ungene går i barnehagetøy, karnevaltøy eller julekjolen er det samma for han.

Og siden jeg da blir sånn passe irritert over at ungen sprader rundt i julekjolen en vanlig lørdag å spiser pølse og youghurt syntes han det er best å ikke bruke klær.

Praktisk for det blir mindre vask også.

Når jeg jobber helg går Sara i truse, Isak går i bleie og mannen lager sin spesialitet pølser.

De ser på film og gleder seg til mandag når livet er normalt igjen.

 

Påful med brusende fjær.

Rydde kjøkken, rydde gangen, rydde stua, rydde badet, rydde rommene, JEG rydder ALT.

Noen ganger så lurer jeg på hvorfor i huleste mannen ikke ser det rotet som jeg ser.

Det ligger jo IN YOU’RE FACE hele tide.

Det kan da ikke være så himla vanskelig.

 Asså står det oppvask på benken så er det rot.

Ligger skoa slengt, ja så er det rot også.

Det er akkurat som om det FORMERER seg.

Og noen dager så klarer jeg å overse det og bare rydde det selv.

Mens andre dager er det så fjæra bruser som på en illsint Påfugl. Og når først urimeligheten slår inn, så gjør den ikke det halvveis.

Den slår inn skikkelig.

Setninger som: jeg må gjøre alt jeg.

Eller: Tenk vis bare noen andre også kunne løfta en finger…

Kjære tid det kan da ikke være så vanskelig å bare rydde opp etter seg selv med en gang vel, asså jeg klarer det jo…!!!

Å, mannen hva gjør han?

Jo sitter like herlig og rolig i sofaen å kikker vekselsvis på meg og tv.

Å sier: Ja det hadde vært fint, du er flink du.

Å fjæra bruser ennå mer, for det verste som finnes er en rolig mann, når en selv bruser med fjæra.

Vis urimeligheten da fra før var på nivå 5-6 så kan du være sikker på at den bare øker og da stopper den ikke opp på veien.

NEIDA, da går den RETT til 10.

Og i hetens øyeblikk så er det jo en mulighet for at man for eksempel sier noe så tåpelig som:

Vis ikke klærne blir lagt i skittentøyskurven gidder IKKE jeg å vaske klær.

Da får de bare ligge der.

Det funket litt og det er en bitte liten mulighet for at jeg lot klærne ligge og lukket øynene å så på at haugen vokste både i høyden og bredden.

For når en av oss er rolig som skjæra på tunet så er det jo en mulighet for at den andre er langsint. Mannen som er roligheten selv ble ikke noe særlig stresset av dette, for han hadde jo arbeidsbukser, så gadd ikke jeg å vaske så kunne jo bare han gå i klærne fra jobben.

Jeg viste ikke om jeg skulle le eller grine når han da kom hjem med en H&M pose i hånden og jeg lurte på hva i alle dager han hadde der og han svarer med et smil om munnen:

Nye boxere og sokker!

Det er da man skjønner at urimeligheten har gått for langt og at mannen uansett hva det er mulighet for at jeg skulle finne på i hetens øyeblikk er og blir ROLIG!.

Vi må bare innrømme det damer, i alle fall jeg, at standarden kan til tider være bitte litt høy og at de fleste menn faktisk bidrar i heimen.

Vi får nok bare innse at menn er menn og kvinner er kvinner.

Er det ikke akkurat derfor det er så godt å være to?

To med forskjellige synsvinkler?

 En til å styre og en til ro ned.

Nei, jeg er glad vi er ulike når alt kommer til alt.

For hadde vi vært like hadde dette huset stått på hodet.



Stuen har fått en liten makeover.

Jeg elsker gardiner.

Det er mye farge i gardiner og jeg elsker farger.

Jeg liker kalde farger og har hvitfargen snow white på veggene.

Vi har fått en sofa som jeg ELSKER og syntes det er veldig koselig her hjemme nå.

Høsten er snart her og gleder meg veldig til å ta fatt i husprosjekter nå fremover.

Men jeg elsker forandring, for det fryder jo ;)

Mannen syntes det er kult med farger og er med på mange av mine sprell, og det er bra for jeg vil ha et hjem som ikke er likt alle andres.

Her kommer noen bilder av stuen slik den er nå.

Fler bilder av stuen tidligere kan du se HER.

Et samlebilde.

de blå stripete liftgardinene er fra KID.

Endelig har sjenken til oldemor LOVISE blitt malt.

På midten ligger et boligpluss blad med blå forside og på det står en kopp og to skåler jeg fant på loppemarked.

De andre blå tingene kjøpte jeg på en lokal blomsterbutikk og de er fra IB Laurensen.

Glad i sofaen og bordet fra Ikea.

To bilder fra Instagram hvor jeg heter MONNA84

Sliter fortsatt med at ikke alle bildene blir store...

Hva syntes dere?



Kjøkkenet har blitt fornyet...

...IGJEN!!!

Når vi flyttet inn i huset så kjøkkenet SLIK ut.

Det var beige og slitt, men uten skader, så jeg så en mulighet til å gjøre noe crazy og få drømme fargene på kjøkkenet.

Heldigvis så er mannen min glad i farger og syntes det er kult at vi har et hjem som er litt annerledes enn alle andre.

Så da malte jeg kjøkkenet SLIK.

Jeg bestilte en lilla kjøkkenmaskin som jeg ELSKER.

Men den lillafargen jeg malte først passet ikke til maskinen.

Så etter litt leting fant jeg en lillafarge som var helt lik maskinen og da ble kjøkkenet slik:

Men siden vi har så gamle og stygge hvitevarer, ville jeg male de.

Og valget ble lilla.

Så nå ser kjøkkenet slik ut:

Sliter med å få bildene store...

Hva syntes dere?

Har dere masse farger hjemme?