I dag er jeg så heldig å få lov til å dele historien til en av mine lesere.
Hun har hatt et liv som har vært preget av mobbing og fysisk vold.
Les hennes historie og legg gjene igjen en liten hilsen på slutten av innlegget.
Jeg syntes at dette innlegget passer fint inn under mammabloggere mot mobbing.
Da jeg var lita, gikk jeg en kort stund i barnehage.
Hvorfor jeg begynte så sent vet jeg ikke, men kan tenke meg det var fordi vi igrunnen ikke hadde bruk for barnehageplass. Jeg storkoste meg i barnehagen og hadde mange venner.
Jeg lekte like godt med guttene som med jentene.Dette var i en veldig liten by, og en enda mindre barnehage. Vi var ikke mange barna, men vi koste oss vi som var der. Jeg gledet meg til å begynne på skolen og en av nabojentene og nabogutten skulle komme i samme klasse som meg. Sorgen var derfor stor, da jeg forsto hva alle mine skoleår ville bestå av. Det jeg hadde gledet meg til og forventet, ble noe helt annet. Mobbing sto på høyt nivå hos de fleste, og ille var det at mange av disse var i min klasse. Hvordan kunne jeg, som hadde så mange venner og som hadde et hjem som var samlingspunktet for barna i gata vi bodde, hvorfor skulle ingen like meg her?? Hva hadde jeg gjort mot de, for at de skulle behandle meg sånn? Jo, jeg var overvektig, mer grunn enn det trengtes tydligvis ikke. Jeg var ikke helt venneløs, jeg hadde noen få, men for meg var ikke det nok til å overgå alle de vonde tingene. Jeg gledet meg alltid til å komme hjem, hjem til alle som bodde i gata vår, og som faktisk ville leke med meg. I dag tenker jeg at det er synd små barn skal ha sånne tanker.
Mobbingen ødela mye for meg. Jeg likte meg ikke på skolen, prøvde å sjule det, men det gikk likevel ut over skolegangen min. Ganske så tidlig ble PP tjenesten koblet inn. Selv om jeg visste nøyaktig hva det betydde, ville jeg faktisk tilbringe tid der, istede for å være på skolen. Her var jeg kanksje fordi jeg var "dum", men ingen mobbet meg. Det var ingen andre der som kunne gjort det. Jeg ble sjenert og fikk veldig lav selvtillit. Ikke nok med å bli mobbet for vekta, men når det da topper seg med å bli mobbet fordi man ikke kunne like mye som de fleste andre, gjorde ikke saken bedre. I syvende klasse fikk pappa jobb i et annet fylke. Vi skulle flytte over 1 time avgårde. Jeg gråt. Jeg ville ikke. Selv om jeg ikke hadde det noe godt på den skolen jeg gikk, ville jeg ikke begynne i en ny å starte alt på nytt. Hva med de venene jeg faktisk hadde her…? Det ble mye samtaler om dette, men pappa sa det ville være bedre å flytte for å begynne på en ny skole, der ikke mobbing var et så stort problem som det var her. Etter en stund trodde jeg på det. Skolen hadde sagt at de ikke hadde noe mobbeproblem. En helt mobbefri skole?? Var det virkelig mulig?? Hele huset vårt ble pakket i esker og vi flyttet av gårde. Allerede første dagen jeg kom til vårt nye hjem, kom en gjeng på 4-5 jenter på døra vår. De lurte på om det var jeg som skulle begynne på skolen deres, og i samme klasse. De visste hva jeg het, så da måtte det jo være meg. De virket så snille alle sammen, og jeg begynte å glede meg litt mer til å begynne i den nye klassen. Dette skulle nok bli et godt siste år på barneskolen.
Så feil kunne man altså ta. Jeg ble igjen mobbet, kanksje ikke i samme grad som tidligere, men mobbing er mobbing, og jeg ble utsatt. Jeg tenkte at det var jo meg det var noe galt med. Hvis skolen ikke hadde hatt mobbere før, så hadde de det nå, og det startet jo ikke før jeg begynte på skolen… Likevel fikk jeg et bedre skoleår, og jeg fikk gode venner. De kom selv å sa jeg måtte velge de, da vi skulle skrive hvem vi ville i klasse med på ungdomsskolen. Jeg kom i klasse med alle jeg skreiv ned, og jeg var kjempe glad. De forble gode venner på ungdomsskolen også, men nå skulle nye problemer dukke opp.
Gjennom alle årene hadde foreldrene mine hatt kontroll på hva jeg fikk i meg. De serverte meg hjemmelagd mat, så stopp når de mente det var nok. De passet på, men likevel gikk jo ikke vekten nedover. Jeg prøvde meg på flere slankekurer og mamma heiv seg på som moralsk støtte. Noen kilo ned, enda flere opp. Selv om jeg nå hadde fått en del gode venner igjen, og hadde ting å drive med på fritiden, var det likevel noen som fant ut at jeg var et fint offer for mobbing. I klassen vår var det en gutt som virkelig hadde fått det for seg. Her var det ikke lenger bare ord som ble slengt ut, jeg ble banket. Den ene gangen var det så ille at han ødela armen min, som jeg i dag fremdeles kan få skikkelig smerter i. Jeg fikk hjernerystelse og benet under øyebrynet mitt gjorde vondt hele tiden. Stryker jeg en finger over den dag i dag, gjør det fremdeles vondt. Kunne ikke forstå hvorfor disse tingene skulle skjer med meg. Hvordan kunne noen like meg og noen ikke?
Årene etter ble lettere. Jo mer voksne folk ble, jo mindre mobbing ble det også. Jeg fikk meg kjærste og jeg følte meg bedre enn på mange år. Dessverre mente han at han hadde rett til å banke meg hvis han følte for det. Igjen tenkte jeg at jeg skulle ta til takke med det som ville ha meg, jeg var jo tross alt et mobbeoffer uansett hvordan livet hadde utviklet seg. Jeg kom meg heldigvis bort til slutt, og traff andre. Jeg levde livet til det fulle, men en dag møtte jeg en gutt som virkelig fikk meg til å føle meg slik man burde, likevel var jeg ikke glad i meg selv.
Jeg begynte sakte men sikkert å tenke på slankeoperasjon. Dette var noe jeg bare hadde så vidt hørt og lest om, ingen jeg kjente eller visste om hadde gjort det. Jeg syns det ble for skummelt. Jeg gjorde aldri noe mer med det. En dg bestemte vi oss for å flytte fra Porsgrunn til vestlandet, der hadde jo samboeren min familien sin. Jeg fikk meg jobb før jeg flyttet og jeg tenkte det ville være godt for oss. Jeg ville bort fra alt som het Porsgrunn og Skien, det var alt for mye vondt her.
Årene gikk, vi ønsket å bli en familie med tiden, men hadde ikke hastverk. Etter uteblitt mens i 11 måneder oppsøkte jeg lege. Legen henviste meg videre til utredning. Beskjeden kom kjapt. Du har PCOS. Vil du ha barn noen gang, må du starte på medikamenter for å få det til og redusert vekt vil også hjelpe på veien. Da jeg kom hjem å fortalte dette ble vi kjapt enige, vi starter prøvingen med engang. Kan det ta oss så lang tid, vil vi starte nå, istede for å vente for lenge. Det ble mange runder emd pergotime og metformin. Jeg ble kjempe dårlig av metformin, og av den grunn gikk jeg ned ca 10 kilo på medisinene. Etter ett år med prøving satt spiren vår. Jeg var engstelig for om alt ville gå bra, jeg fikk problemer fra starten av, med mye ryggproblemer, kvalme og matlysten forsvant helt. Allerede i uke 8 fikk jeg bekkenløsning, den ble bare værre og værre ettersom ukene gikk. Jeg var gravid, følte meg gravid, men jeg syns ikke jeg så særlig gravid ut. For alle andre så jeg vel bare veldig overvektig ut. Jeg fikk svangerskapsdiabetes, men selv om kosten ble helt anderledes, la jeg på meg mye. Disse kiloene ville ikke av igjen. Jeg prøvde hundrevis av dietter, kurer og alt jeg kunne komme over. Jeg gikk ned, men gikk mer opp igjen. Hvorfor kunne jeg ikke holde meg der??? Jeg spiste jo ikke usunt.
Da vi giftet oss, ønsket jeg å følte meg fantastisk. Jeg ville føle noe jeg aldri hadde følt før. Jeg ville være nydelig. Jeg kjøpte meg kjole fra utlandet, jeg turte ikke gå på brudesalonger å prøve. Hva ville de vel tenke når de så meg, overvektige bride to be?? Derfor kjøpte jeg meg en brudekjole som var NESTEN sånn jeg ville ha den. Min fantastiske tante sydde om på de tingene jeg ville forandre, og kjolen ble som jeg ønsket. Jeg følte meg fin, samtidig som jeg følte meg for stor. Jeg vil aldri kunne sitte å se på bryllupsbildene våres å tenke: Så flott jeg så ut. Brudekjolen henger i skapet, men jeg har aldri villet prøvd den på engang til.
Igjen forsvant det noen år. Jeg var lei! Jeg begynte igjen å tenke på slankeoperasjon. Denne gangen måtte jeg finne ut mest mulig. Plutselig sa venninnen min at hun hadde søkt. Jeg hadde ikke sagt noe til henne, men følte med ett at dette var ikke så urimelig. Senere kom svigerinnen min å sa hun hadde blitt godkjent. Nå kjente jeg to nære som skulle og hadde gått igjennom det. Redselen min ble mindre. Juli 2011 bestemte jeg meg! Jeg ville søke. Henvisningen min ble sendt, og jeg ventet. Jeg brukte fritt sykehusvalg å sendte ny henvisning til Voss i oktober. Jeg ville bli vurdert innen oktober 2012. I mellomtiden ventet jeg, jeg hadde den samme sommeren kræsja, ødelagt kneet og ventet på operasjon for det også. Jeg ble satt på venteliste i september, og ville være operert i desember, tidlig januar. Tiden gikk…. Vekten gikk oppover. Fra å være i aktivitet, til å hinke tundt på krykker de gangene jeg klarte å komme meg opp, gjorde ikke akkurat saken bedre. Desember kom og gikk, januar også. Februar og mars gikk også, men ingen operasjon. I april 2012 skulle jeg endelig få operere kneet. Endelig skulle hverdagen bli lettere. Jeg kom på innleggelsesdagen, full av somemrfugler og glede. Kirurgen slo meg med harde ord. Vekta di vil være et problem for meg. Jeg vil ikke få plass til låret ditt i bøylen jeg bruker. Den andre kirurgen her operer med beinet rett ut, mens jeg vil ha det i bøyle. Jeg ser ikke at jeg kan få det til. Du burde gå ned!
Som om jeg ikke hadde prøvd?! Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre, men kirurgen skulle høre med kollegaen sin, og så skulle han komme tilbake til meg. Jeg ventet fra halv ti til halv fire før jeg hørte noe fra han igjen… Nei, vi vil ikke operere deg. Du må gå ned i vekt først. Så jeg anbefaler at du gjør det. Jeg ser du har bedt om vektoperasjon, så du får ta den først. Jeg fortalte at jeg hadde søkt, men om jeg fikk den visste jeg ikke enda. Han mente jeg skulle ha den i september, mens jeg sa at jeg hadde fått frist til september med å komme på informasjonsmøte. Han var ikke til å rikke, eller så ville han bare ikke forstå. Jeg burde prøve å gå ned i vekt først. Selv om de visste vekt og mål av benet før jeg kom, ventet de til jeg var der før de avviste meg. Jeg fikk heller bli vurdert iløpet av høsten igjen. Jeg fikk i mellomtiden trene for å gå ned i vekt. Hvrdan skulle jeg klare å trene bort overvekt når jeg såvidt klarte å gå? Jeg reiste hjem, helt fra meg. Jeg følte meg så tråkket på, så diskriminert pga vekten min. Nå håpet jeg virkelig jeg ville få operasjonen. Men med min uflaks, så ville jeg vel ikke det..
Mai 2012 kom det første brevet. Innkalling til informasjonsmøte 24 august 12. Bare noen dager etter fikk jeg enda et brev. Denne gangen var det fra Helse Bergen. Innkalling til møte 18juni12 og samtale med kirurg, fysio, ernæring etc 19.juni. Endelig skjedde det noe! Jeg gledet meg, jeg gruet meg og det gikk tusen tanker i hodet mitt. Jeg hadde brukt det siste året på å lese alt jeg kunne. Lære meg alt jeg kunne lære meg. Mannen min og jeg tok oss en ferietur til Bergen. Reiste på møtet og hadde samtaler med kirurg og alle andre. Jeg var dårlig. Tenk om de sa nei! Vekten viste nå 123.3. Klarte ikke å forstå at jeg hadde kommet så høy opp på vekten. Du må gå ned 8 kilo, klarer du det? Spurte kirurgen meg om. JA, det skal jeg klare. Før jeg visste ordet av det, hadde jeg blitt godkjent. Siden det var straks sommerferie på sykehuset, ville ikke operasjonen skje før september. 3 måneder å vente, 2 av de på knekkebrødkur. Dette ville gå fort!
Jeg sleit på kuren. Det var to lange måneder, kiloene satt alt for godt på. På slutten måtte jeg ty til noka shakes, bare for å ha prøvd det som kunne prøves. Jeg skulle ned 8 kilo, men heldigvis klarte jeg 9 til dagen jeg skulle legges inn. 4 september kom fortere enn jeg hadde trodd. All nervøsiteten min forsvant på sykehuset, den ble erstattet med glede. Jeg gledet meg til mitt nye liv som skulle komme. Alle tok så godt vare på meg, og jeg følte meg velkommen der.
Da dagen endelig kom, ble jeg operert tidlig om morgenen. Operasjonen gikk akkurat som planlagt og ingen komplikasjoner oppsto. Jeg var så glad. For det var selvfølgelig bak i hodet mitt at ting kanksje ikke gikk som de skulle. Tenk om de bare lukket meg igjen uten å gjøre det de skulle… Til tross for smertefri operasjon, ble tiden etter litt hardere. Jeg hadde mye blodtrykksfall, og ble sengeliggende i et døgn. Prøvde jeg å reise meg, svimet jeg nesten av. Dette sjedde også mens jeg bare lå i sengen, likevel var jeg glad jeg hadde gjort dette. For denne tingen ville gå over.
Formen min ble bedre og bedre, til tross for lav blodprosent. Men siden jeg reagerte på første pose med blod, stoppet de der. Jeg reagerte kraftig på alle veneflonene jeg fikk. Jeg hovnet opp, ble stram i huden, hard og rød. De mått finne barnevenefloner for å få de i blodårene mine, men av en eller annen grunn likte ikke kroppen min det de prøvde å stikke i meg. Jeg så misshandlet ut etterpå, pga en drøss med blåmerker. Selv om blodprosenten var lav, fikk jeg reise hjem så lenge jeg lovet å oppsøke lege over helgen. Snill pike som jeg er, lovet jeg at jeg skulle det.
Det å lære og leve sitt nye liv kan være en prøvelse. Du skal få i deg opp til 6 måltider iløpet av dagen, og du må få i deg riktig mat. Jeg har måttet ha påminnelser for å huske spising. Jeg må lære at jeg har begrensinger ifh til energien min, jeg må ikke presse meg for hardt, men ta ting som det kommer. Jeg lærer meg fremdeles mitt nye liv, men jeg er likevel så glad for valget jeg tok og for resultatene det har gitt meg. Selv om jeg kan gråte fordi ingen av klærne mine passer lengre, og alt jeg da kan ta på meg er joggebukser, er det så verdt det. Jeg vil heller leve litt i joggebuksene mine, sånn at jeg kan kjøpe klær med god samvittighet om en stund.
Jeg startet på 123.3 kilo 3 juli 2012, i dag veier jeg 97 kilo. Jeg har kvittet meg med 26 kilo overvekt. Jeg hadde BMI på 44, nå er den på 34. Jeg kvalifiserer ikke til vektoperasjon lenger. Det er 7 uker siden operasjonen, og jeg stortrives. Selvtilliten min har begynt å komme seg, jeg føler meg bedre, og jeg vet dette går bare en vei, "nedover" :D
Legg gjerne igjen en liten hilsen :)
