Den perfekte familie middag

Det har vi egentlig vær dag her hjemme oppe i hodet mitt.

Ønsket og viljen er  kjempestor og godvilja legges til på alle måter fra min side.

Manuset sier at vi skal le skravle og fortelle om dagene våre alle sammen.

Rett og slett kose oss skikkelig rundt matbordet.

Men den innholdsrike virkeligheten er virkelig ikke sånn, i alle fall ikke for oss.

 For etter en lang dag med jobb, skole og barnehage er  middagstider en prøvelse her hjemme hos oss.

Alle er litt slitne etter en lang dag og nå på vinteren nnår det er mørkt blir det ikke noe bedre.

Så fort man setter seg ned, så kjenner man at man er sigen.

Isak som helst bare vil ha kake om dagen går å roper etter kake fra maten blir satt på bordet, og jammen er den lille sønnen min kresen også gitt.

Han spytter ut maten å sier æsj og fortsetter å rope etter kake.

Han spiser det han gidder og har sine helt klare middagsfavoritter.

Sara derimot liker det meste, men bare nekter å spise noe serlig og har et himmla stort problem med å sitte stille.

Hun synger og danser og jeg vet ikke hvor mange ganger i løpet av et måltid jeg ber henne sette seg ned eller slutte å synge så hun kan spise.

Å det nye nå om dagen er å dikte sine egne sanger.

Dagens sang var slik:

Pappa han sover og han snorker.

Han glemmer at vi andre ikke orker.

Å som høres ut som en fis.

Å jeg som jeg håper at vi kan få en iiiiiiiiiis.

Hahah, jeg vet ikke om jeg skal le eller grine, ja for det er en viss sannhet i denne sangen.

For etter at husbonden har stappet i seg dagens middag så sovner han.

Det spiller ikke noe rolle om han sitter eller står, sovne det gjør han uansett.

Å han er helt rå på det faktisk.

Ungene roper, synger og skarvler og han sover og snorker.

Jeg kunne ønske det var jeg som hadde det sovehjertet.

Det er imponerende å søvne ved middagsbordet og fortsette å sove frem til vi andre begynner å rydde av boret...

Hvordan middager har dere?